°ºO AnjaBeateRoundAbout Oº°

Mexico 2008

2008-10-03T00:00:00.014+02:00

Hola!

Har nå vært i Mexico i snart 5 døgn, og tenkte derfor å komme med en liten oppdatering. Først og fremst til deg mamma, så du kan følge med litt på hva jeg driver med=)

Kart over Mexico, inkludert alle de stedene jeg skal besøke. Mexico City, Guadalajara, Monterrey (største, nest største og tredje største by i Mexico), samt Cozumel/Playa del Carmen/Yucutan-halvøya.

Lørdag kl. 0530 var det avreise fra Lilleaker/Oslo. Alt så ut til å gå helt fint, helt til man da satte seg ombord i et SAS fly. Pga tåke i London (!) ble vi 2,5 timer forsinket da vi rett og slett ikke fikk lov til å lande, for det var nøyaktig NULL sikt på Heathrow. Så 2,5 time ble vi sittende på Gardermoen for å vente på å ta av. 2,5time som selvfølgelig ble brukt til å sove, så tenkte egentlig ikke noe over det før vi var på Heathrow og alle var superstressa, og når jeg så på klokka og fant ut at når vi faktisk hadde landet på Terminal 3, så hadde allerede boardinga på flyet til Washington allerede begynt på Terminal 1. Hva gjør man da? Jo, man løper! Så fort man kan... Kom frem til Terminal 1, og hørte akkurat ”Gate 56 is now closing” da jeg var ca 20 meter unna. Hurra! Puster lettet ut og synker ned i setet. Selvfølgelig er det forsatt tåke, og flyet får ikke lov å lette på ca 1, 5 time hvor vi ble stående midt ute på rullebanen.

Reiserute: Oslo -> London -> Washington D.C -> Mexico City

Hva gjør man da når man kommer til Washington? Jo, man løper for å rekke neste fly! Ikke bare-bare å fly gjennom USA, måtte faktisk ha visum, og måtte også plukke opp bagasjen min for å ta den gjennom tollen, men what? Den var jo ikke der! Ikke rart det, tenkte jeg for meg selv, skjønner ikke hvordan de skulle rekke det i London. Men joda, det hadde de gjort, for bagasjen var ett eller annet sted i Washington og de kunne bare ikke finne den. Anja løp til neste fly, og kom til slutt frem til Mexico City. Tollen i Mexico fungerer som følger: Når du har plukket opp bagasjen din, går du til en scannemaskin og kjører sakene dine gjennom. På andre siden må du trykke på en knapp. Hvis denne lyser RØDT vil de gå igjennom all bagasjen din... Lyser det GRØNT når du trykker på knappen er du free to go...

Jeg trykket GRØNT og gikk ut hvor Ruben, hotellets sjåfør, stod og ventet med et skilt hvor det stod ”ANJA”. Veldig hyggelig Mexicaner med "Yorkshirehatt", som gjerne tok en liten omvisning på vei til hotellet.

Mexico City by night. Bildet brutalt stjålet fra Wikipedia=) Byen ligger 2240moh, og har enten 18, 24, 25 eller 30 millioner innbyggere, alt etter hvem du snakker med..

Første dagen i Mexico City, gikk med på å først ringe flyselskapet, for å konstantere at bagasjen fortsatt var i Washington, og de sa de skulle sende den så snart som mulig! Yeah – tenkte jeg, da er det nok her snart. Brukte resten av dagen på å bare gå rundt i Mexico City for å se på livet og nyte tilværelsen. Kom i snakk med en Mexicaner, som jeg ble stående å snakke med, ikke fordi han var så innmari hyggelig, men fordi jeg rett og slett ikke ble kvitt han. En kverrulerende fyr som elsket å diskutere, og som trodde at hele verden ville vært paradis hvis bare alle elsket hverandre. Helten var John Lennon, og make love not war. Ble til slutt kvitt han, selv om han fulgte etter meg en god stund, mens jeg bare ignorerte han.

Brukte en god del tid på å gå rundt i Centro Historico, hvor det var en god del indianere som satt og solgte ting.Så begynte en ny fyr å følge etter meg. Han fulgte etter meg en god stund, før han kom bort og spurte hva jeg het, og deretter forsvant. Mange som har kommet bort for å snakke og for å praktisere engelsken sin. Men når de inviterer med på café bare for å prate, lyser alle varsellamper som kan lyse... (Les: Tehusskandale i Kina)

Havnet også midt opp i en parade for en av presidentkandidatene: Obrador. I følge folk jeg snakket med var han demokrat og såkalt aktivist. Har tidligere også stilt som presidentkandidat, men tapte og påstod at valget var fikset. Jaja... Skjønte ikke med en gang hvorfor han karen gikk og vinket, men fikk jo snart svar på det, når alle ropte "Obrador" og hadde plakater med bilde av han på!

Når dagen var omme var jeg utslitt av å gå, og av å snakke. Spansken er selvsagt ganske rusten.. men det hjelper for hver time som går, og for hver samtale jeg har! Null bagasje fortsatt, og lever på: "Lonely Planet"-boka (heldigvis har jeg den!), tannbørste, tannkrem, ekstra undertøy, deo, 5 stk lip balm/gloss ("flaks"), sukketter (også utrolig "flaks"), Cosmopolitan, 3 hårstrikker, penger, kort, pass, tyggis, Aftenposten fra i går, 2 mobiler uten strøm, 1 laptop uten strøm, kamera (yeah!) og masse godt humør! Savner veldig: KLÆR, ladere, solkrem, og alle type toalettsaker!

Dag 2 var jeg lys våken kl. 7! Hadde jeg meldt meg på en tur til pyramidene, men måtte først ut og lete etter solkrem, body lotion og andre toiletries.. Redningen ble Farmacia de Jesus i nabohuset! Han prøvde (veldig Jesus-like) å prakke på meg en sunblock som jeg pent takket nei til, men fikk iallefall kjøpt meg en fuktighetskrem, samt andre nødvendigheter! I ettertid skulle jeg nok takket ja til Sunblocken..

Pyramidene ja... Vi var en god liten gjeng på 10, fra USA, Mexico, Columbia, Ecuador, Belgia, Argentina, Portugal, Tyrkia og meg fra Norge, som hadde det utrolig artig sammen. Jeg hang mest med Rehka fra USA som var med mannen sin på business trip, han var visst CEO i et amerikansk oljeselskap, og når han var i møter var hun ute og sightset. På vei til pyramidene var vi innom Guadeloupe basilikaen, en haug med ruiner rundt omkring og et sted hvor vi ble servert kaktusjuice (nam...) og tequila (æsj..)

Pyramidene var utrolig kule, og mye mer spennende enn de i Egypt! Disse her kunne man jo klatre opp på, og mens alle de andre nølte, så satte jeg selvsagt avgårde.

Det var veldig bratt opp på pyramidene, og det var tau man kunne holde i. Her er jeg på vei opp på den lille. Fotograf er en flyvert fra Columbia.

Over: Utsikt fra den lille pyramiden (Månepyramiden) og til den store pyramiden (Solpyramiden). Høyre: Den lille pyramiden (månepyramiden) med disse andre rare småpyramidesakene rundt

Utrolig kult å stå på toppen av en pyramide (ca 70m) og se utover landskapet og alle de andre mindre pyramidene og andre rare bygninger de hadde bygget.

Galninger på toppen av den store pyramiden (verdens tredje største)!

Her er jeg på toppen av den største pyramiden, med utsikt bort på den lille. Blåser litt=)

Den store pyramiden fra avstand. Sjekk de to Mexicanerene som nyter siestaen sin under treet nederst i venstre hjørne!

Etterpå var det Taco på en lokal, autentisk Mexicansk restaurant. Fantastisk godt!

Syngende mexicanere til måltidet

”Hjemme” i Mexico City igjen, måtte jeg ut og prøve å kjøpe klær, men selvsagt var alle butikkene stengt... Flyselskapet og flyplassen har sluttet å ta telefonen. Lurer på om de kan se at det er jeg som ringer?

Tirsdagen gikk med på å prøve å shoppe litt. Shopping når man MÅ er ikke like gøy som shopping når man VIL, men når forsikringsselskapet betaler og man ellers må gå uten klær, så blir motivasjonen helt en annen! Utfordringen var jo da shopping på spansk! Jeg fant ut at det jeg virkelig trengte var: undertøy, sokker, shorts, t-skjorte, jobbklær = dressbukse/skjørt, skjorte, smykke, sko, strømper og litt sminke. Fant meg en butikk der de hadde en del fine ting, og personalet var veldig ivrige på å hjelpe. Så utfordringen ble jo da å forklare hva man ville ha på spansk, uten ordbok! ”Denne buksen er altfor høy i livet, har du en som er litt lavere?”, ”har du denne buksen i samme farge og størrelse, men en annen modell?” osv. ”Jeg tror heller jeg vil ha et skjørt.. har du strømper? (evt hvis man ikke kan ordet strømper: trange bukser som man bruker når man har på skjørt og skal være formell).. Men etter et par timer var handelen i boks og jeg trippet lykkelig hjemover til hotellet.

Disse fremkomstmidlene er veldig populære her... aner ikke hva de heter, men han ene raringen i "Arrested Development" kjører rundt på en slik en.. Plutselig kjørte en businessmann forbi meg, med dress, stresskoffert og hele pakka, mens han snakket i mobilen. Artig syn!

Buss som er kun for damer! Høres kanskje litt merkelig/festlig ut, men etter å ha gått rundt i gatene her en del nå, så forstår jeg veldig godt behovet. Mannfolka her er ganske dristige i munnbruken, så kan tenke meg det er slitsomt på en buss når man ikke kommer seg noen vei!

Traff kollega Mark, og fikk stæsj av han som jeg trenger til jobb imorgen, samt spiste middag. Suppe med tortilla i, nam! Og Enchilladas med sjokoladesalsa, merkelig men godt! Ellers har lårene fått sin bittersøte revenge idag, og det er vel ikke annet å vente etter at jeg absolutt skulle klatre/løpe opp en pyramide. Det venstre låret er spesielt upset av en eller annen grunn..

Onsdagen var jeg på dagstur i Monterrey, nord i Mexico for å besøke en amerikansk skole. Avreise var satt til kl. 0530, og jeg var hjemme igjen kl. 22.10, så det ble en laaang arbeidsdag. Monterrey var en ålreit by, men minnet meg veldig om USA. Kanskje derfor det er som mange amerikanere der, eller kanskje den minner om USA fordi det er så mange av dem der? Byen var omgitt av fantastiske fjell, og jeg fikk jo såklart lyst til å gå i dem istedet for å jobbe. Men tror uansett ikke det gikk an å gå i dem, og dagen på skolen var kjempeålreit.

På jobb! Ganske internasjonal med norsk duk, spanske bannere og engelske brosjyrer!

Utsikten fra ASFM (American School Foundation in Monterrey), den amerikanske skolen i Monterrey, nord i Mexico.

Flyturen til Monterrey var nydelig på morgenen, med masse flotte fjell. På vei hjem igjen hadde vi en nydelig solnedgang! Det var helt fantastisk å fly innover Mexico City, når det var helt mørkt og man kunne se alle lysene fra byen.

Dagen idag (torsdag) har stort sett gått bort på å traske rundt i gatene, ignorere innpåslitne mannfolk, drikke Té Chai Latté fra Starbucks og nyte livet!

Lurer på om han kompisen her vet hva det står på ryggen sin? ("Natten blir bättre med Götland") Han så ikke spesielt svensk ut i allefall.. Har egentlig møtt svært få turister... eller iallefall turister som ser ut som turister..

Videre oppdatering følger ved en senere anledning=) Hasta luego!

Barcelona 2008

2008-10-02T23:56:00.000+02:00

Vil bli oppdatert

Lisboa 2007

2008-10-02T23:55:00.000+02:00

Vil bli oppdatert

Egypt 2006

2008-10-02T23:53:00.000+02:00

Vil bli oppdatert!

KINA, MARS 2006

2006-05-27T18:05:00.000+02:00

HEGE MARIE og ANJAs
SENSURERTE REISEDAGBOK
KINA MARS 2006

DAG 1:

Turen startet for Hege Marie fra Alta, og for meg fra London. Vi møttes på Gardermoen, hvor vi spiste pizza før turen gikk videre via Kastrup til Beijing. Etter mange timer på fly (ble selvfølgelig forkjøla pga AirCondition) var vi endelig framme i Beijing. Vi dro rett til Red House, et hostel som vi hadde fått anbefalt av Jon Eivind. Det første møtet med Red House var en kakkerlakk-invasjon på badet, som vi løste enkelt og greit med å plassere askebegeret over sluket.

Vi bestemte oss for å gå på naborestauranten for å få oss noe mat. Det var selvfølgelig ingen som snakket engelsk der, og resultatet var at 10 folk stod og så på oss og lo. For en sysselsetting. Utrolig dårlig mat. (fant ut senere at.. jo da.. vi hadde blitt servert kuvom..) Det eneste som egentlig var suksess denne første dagen var turen til Silkemarkedet hvor vi endte opp med å tilbringe hver eneste kveld vi var i Beijing. Shopping paradis! Vi bestilte oss skreddersydde kjoler!

DAG 2:

Vi trodde vi hadde bestilt tur til den kinesiske mur, men fyren i resepsjonen hadde tydeligvis ikke skjønt helt hva vi var ute etter. Endte opp med å tilbringe første del av dagen i den forbudte by. Utrolig fascinerende sted. Midt på gata i Beijing klarte vi å treffe på to norske søstere som vi hadde snakket med på Kastrup! Sprøtt!
Senere møtte vi på en kineser som lurte på om han kunne traske litt rundt sammen med oss og praktisere engelsken sin. Jo da, det kunne han jo såklart. Det endte med at han tok oss med på et kinesisk tehus, som viste seg å koste 500kr for et par kopper te, og et lite fruktfat! Da kineseren ikke kunne betale sin del av kaka, men tilbød oss andre tjenester i stedet var det nesten så han fikk seg en på tryne! Ikke dra på kinesiske tehus! Vi lærte at man ikke kan stole 100% på kinesere. Men vi lærte også at i Kina er man 2 år når man blir født! Merkelig land. Merkelige folk. Samme kveld dro vi på ’Food-Stall-Market’. En gate med masse små boder med allverdens rare ting man kan spise. Vi dristet oss til å prøve: kråkebolle, sjøstjerne, sjøhest, skorpion, tusenbein, kakkerlakk, nyrer, testikler (lam), frosk, slange, gresshoppe og larve. (silkeorm?) Vi klarte å komme til enighet om hvilke tre som smakte best, men vi trenger jo ikke gå nærmere inn på det.. Kinesere spytter overalt, og raper deg i ansiktet.. Det tok ikke lang tid før vi begynte å bli lei denne spyttinga. I Kina kan man konstant høre harke og spytte lyder. Og da mener jeg OVERALT! På restauranter, rett på gulvet i tog, fly osv. Ikke rart SARS og annet sprer seg fort vettu!

DAG 3:

Endelig var dagen kommet for DEN KINESISKE MUR! Avreise var satt til 8 am. På bussen møtte vi jo såklart de to norske guttene vi hadde snakket med i minibank-køen på flyplassen i Beijing et par dager i forveien. Vi hadde valgt en dagstur til Simatai. Dette er den bratteste delen av muren, så det var ganske tungt å gå opp, men været var nydelig og det var en helt ubeskrivelig følelse! Noen steder blåste det så fælt at vi måtte krabbe på alle fire. De fleste andre på bussen vi kjørte opp med hadde valgt å gå fra et annet sted for så å ende opp der vi var. De hadde til sammen gått 8 miles (gang med 1,6 så får du km) og de var helt utslitt. De hadde nesten ikke hatt tid til å se noen ting, og var utslitt når de kom fram. Så vi var veldig fornøyde med vår tur, da målet ikke var å gå lengst mulig, men heller sitte i solveggen av den Kinesiske mur og nyte livet og det nydelige været! En fantastisk flott opplevelse!

Senere på kvelden bar det igjen ned til Silkemarkedet for å prøve kjoler. Noen stjal, eller jeg mista min kjære rosa elefant lommebok fra Thailand, dessuten ga jeg bort et par altfor store Puma-sko til en tigger. Jammen ble hun glad!

DAG 4:

En stille og rolig dag. Frokost ble fortært på vår kjære britiske pub. Videre hang vi litt på internett kafe, besøkte Temple of Heaven. Iskald dag i mine øyne. Igjen var vi på Silkemarkedet og shoppa litt før vi møtte Janne Iren og Kine, og dro på TGI Fridays. Utrolig koselig, og flott å treffe noen andre norske jenter! (De bor i Kina (Shanghai, men var i Beijing en helg) et år, på utveksling fra BI. Janne Iren er venninne av Stig Arve som var sammen med Hege Marie. På den måten kom vi i kontakt med dem.)

DAG 5:

Første post denne dagen var Mao’s Underground City. En utrolig morsomt opplevelse synes i allefall. Gærningen hadde bygget en undergrunnsby som dekket store deler av byen med hemmelige tunneler osv. Det var dessverre ikke så veldig mye vi fikk se, men det var utrolig spennende likevel! Videre gikk turen til.. gjett!!!… Silkemarkedet såklart! Denne gangen for å henge kjolene våre og deretter for å spise lunsje med Janne Iren og Kine. Kjolene ble bra, og etterpå fulgte et par timer med CRAZY SHOPPING!!

Tror det er en viss overhengende fare for at en taxisjåfør i Beijing fortsatt er sint på meg, da jeg advarte noen andre om at han og de andre på det stedet ikke brukte taksameteret. (They’re gonna rip you off, they don’t use the metre) Menmen.. De som fikk rådet så i alle fall ut til å være fornøyd. Hege Maries beskrivelse på å krysse gata i Kina er som å være skikkelig god i ’Haien Kommer’. Vi hang litt på fotballpuben og spilte litt kort før vi tok kvelden.

DAG 6:

Denne dagen bestod av pakking og utsjekking fra Red House, og selvfølgelig en tur innom SILKEMARKEDET! (hva hadde du trodd??) Vi fikk kjøpt oss billetter med nattoget til Xian for 256 Kinesiske penger. Vi rakk toget akkurat!!! Det er det lengste toget jeg noen gang har sett. Man kunne ikke se verken foran eller bak, da det var så uendelig langt! Det viste seg at i tillegg til to norske jenter (les: oss), var det kun kinesere og kun mannfolk på det toget. Dette resulterte jo selvfølgelig i en del blikk, men det hadde vi allerede begynt å bli vant til. Ingen snakka engelsk, og ingen info ble gitt på noe forståelig språk, så vi har ganske spente på om vi kom til å ende opp på riktig sted!

DAG 7:

Vi våkna opp dagen etter, og fant ut at: ja, vi var på riktig sted! Jubel! Vi bestemte oss for å kjøpe billett videre med toget til Shanghai samme dag, da målet var å ikke tilbringe mer enn en dag i Xian. Men vi fikk selvfølgelig ikke tak i noen billetter samme dag. Vi ble forfulgt av en kinesisk mann, som var veldig innpåsliten og prøvde å selge oss billetter. Da vi ikke stolte helt på han, satt vi oss ned for å tenke litt.. Tidligere hadde vi erfart at en løsning kom alltid tuslende dersom vi bare tok det med ro og satt oss ned litt. Utenfor togstasjonen i Xian satt altså to litt trøtte og slitne norske jenter med all sin bagasje kl. 7 på morgnen. Det var også her vi kom til å ha vår aller første skikkelig kinesiske do-opplevelse! Vi hadde allerede blitt vant til at det ikke fantes papir på offentlige toaletter, og at toalettet kun var et hull i gulvet. Det var gammelt nytt. Men det som var nytt denne gangen, var at det ikke fantes noen skillevegger mellom disse lekre toalettene. Det var virkelig en rar opplevelse.

Mens vi satt der og ventet på at en løsning skulle dukke opp, kom ei dame bort til oss, og spurte om vi trengte flybillett noe sted. JA TAKK! (hun viste seg å være fra samme byrå som tidligere innpåslitne, ekkel kineser..) Hun fikset en skikkelig rundtur for oss i Xian, akkurat midt i blinken for oss, samt transport til flyplassen der flyet vårt skulle gå til Shanghai samme kveld. Vi besøkte noen graver (tombs) men hovedattraksjonen var helt klart terrakottasoldatene! Det var helt en overveldende og ubeskrivelig opplevelse! I tillegg fikk vi også treffe bonden som oppdaget denne hæren av terrakottasoldater!

Flyturen til Shanghai gikk smertefritt, og vi tok en taxi til et hotell som hun hyggelige reiselederen in Xian hadde anbefalt. Der var vi mildt sagt lite velkomne, nettopp av den grunn at vi ikke snakket kinesisk/var kinesere og vi klarte tydeligvis å gjøre noe som de ikke likte. Jaja. Men heldigvis traff vi to hyggelig pakistanere som snakket kinesisk og hjalp oss å finne et nytt hotell. Pakistanerne påstod noe vi allerede hadde lagt merke til, nemmelig at Kineserne ikke eier manerer, og de var faktisk litt bekymret for OL i 2008. Kina ser ut til å være veldig up and coming.. men under overflaten er realiteten en helt annen. I tillegg til enormt behov for engelskkunnskap mangler det altså også en god del manerer.

DAG 8:

Dagen begynte med et evig styr for å finne et sted å bo. Vi endte til slutt opp på ’Da Hu Hotel’ som lå veldig sentralt og fint, og det var ufattelig billig. Vi gikk rundt og titta litt på ’the Bund’ osv, før vi tok en taxi ut til Kine og Janne Iren der vi så film og bestilte pizza.

DAG 9:

Vi startet med å besøke Jade Buddha Temple, som var utrolig fint. Videre gikk turen på markedet og vi handla nok en gang altfor mye. Denne gangen av det DVD’er som stod i fokus.

DAG 10:

Vi spiste utrolig dårlig mat på et Steak House og besøkte deretter gamlebyen samt City Tempel. Her viste det seg at jeg skulle ha tidenes do-opplevelse. EVER! Her var det som i Xian, ingen avlukke, men det var heller ikke hull i gulvet. Det var rett og slett bare en grøft. Vi besøkte Yuyuan Gardens, som lå i gamlebyen. En utrolig flott opplevelse! På kvelden dro vi på kinesisk karaoke. (Det vil si at man får sitt eget rom!) Det var en smule dyrt, men vi hadde det utrolig morsomt!

DAG 11:

På kvelden var vi på Japansk restaurant og spiste sushi med Janne Iren og Kines klasse fra BI. (Kun norske) Videre gikk turen til Barbarossa og Bar Rouge. Shanghai sky line var nydelig by night, men likevel fristet det med en tidlig kveld.. I alle fall for noen av oss.

DAG 12:

Det første vi gjorde denne dagen var å dra til togstasjonen for å få oss en billett tilbake til Beijing. Vi endte nok en gang opp med nattog, men denne gangen den luksuriøse varianten. Videre besøkte vi Shanghai museum, den berømte handlegata i Shanghai, samt JinMoa Tower, som er kinas høyeste, og verdens 4 høyeste bygning. Nok en gang stressa vi for å rekke toget, men ved hjelp av litt penger og et par kinesere rakk vi det heldigvis!

DAG 13:

Tilbake på Red House denne morgenen, etter en hard kamp om å få tak i taxi, sov vi litt før vi gikk tilbake til vår kjære britiske pub, pluss en tur på silkemarkedet såklart. Der klarte vi å møte på en hel haug med haldensere. Hehe.. Vi har vel nok en gang fått erfare at verden er liten. På godt og vondt. Vi hadde også bestemt oss for å prøve å smake på hund, og ettersom det var hundens år i kina, måtte vi på en koreansk restaurant for å få servert dette. Tanken på at man spiste hund var faktisk helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg, og jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det igjen.

DAG 14:

Et siste besøk på silkemarkedet for obligatorisk før vi tok turen til flyplassen. To flotte uker i Kina var over, men turen hjem var ennå lang. Etter en lang flytur til København og deretter til Oslo, tilbrakte vi en hard natt på Gardermoen før Hege Marie satte seg på flyet til Alta og jeg tilbake til London. Det var helt klart en fantastisk opplevelse å dra til Kina, og utrolig flott og være på tur med Hege Marie! Jeg kommer garantert til å dra til Kina igjen, men kanskje ikke helt med det første. Neste gang skal jeg være mer forberedt på hvor mye shopping det egentlig kommer til å bli! Selv om det virket som om vi tilbrakte skremmende mye med på shopping, så gjorde vi også utrolig mye annet. Kina er et utrolig spennende og variert land, og jeg har virkelig lyst til å se mer av det!

KLIKK HER for bilder fra Kina

SVEITS, FEBRUAR 2006

2006-04-09T20:36:00.000+02:00

Her kommer et moderne postkort fra Sveits. 5 fantastiske dager i Sveits er nå over. Ettersom skolen ikke begynner før 6. Februar, så måtte man jo ta en liten ferie, og da gikk altså turen til Sveits, nærmere bestemt Luzern for å besøke Ole Kristian. Ole og Anders tar siste året Tysk merkantil i Sveits. Anders hadde besøk av kjæresten Silje samtidig som jeg var der. Tirsdag kveld fikk jeg møte de andre Erasmus-studentene og fikk sett litt av Luzern. Sveits var jo bitende kaldt sammenlignet med London, men det var deilig med litt frisk luft!

Onsdag var det sightseeing og shopping i Luzern. Endelig har jeg fått kjøpt garn, noe jeg ennå ikke har funnet i England! (helt utrolig) Så dere som jeg har lovt både det ene og det andre av strikkevarer.. nå er det mulig det har blitt fart i sakene! Veldig flott dag, bortsett fra at jeg be angrepet av en hund! Hjelp! Også jeg som ikke er så spesielt glad i hunder da.. Plutselig kommer det en løpende og hopper på meg bakfra når jeg sitter og skal ta bilde av Ole. HJELP! Hva med båndtvang..?? Eieren lo litt, og spurte: ” Haben si angst for der hund” (eller noe sånt!?!) JAAAA!

På kvelden var vi ute og spiste Oste-fondue! Nammm Namm..

Torsdag var jeg på utflukt til Zürich, mens Ole var på skoleekskursjon. På kvelden skulle vi på tysk teater, rettere sagt Romeo og Julie. Jeg tenkte jeg kunne klare å følge med litt pga at jeg kjenner historien. Men nei da.. Gammel tysk, og de hadde gjort om på hele historien nesten. Dette resulterte i at jeg faktisk sovna på teater, for første gang i hele mitt liv, og ekstra flaut var det siden jeg satt ved siden av læreren til disse Erasmus-studentene! Hjelp!

Fredag var den store skidagen! Jammen kom vi oss ikke av gårde med toget som gikk litt over 10! Det ble jo faktisk lett sent dagen før da vi var ute en liten tur etter teateret. Men været var helt fantastisk da vi kom over skyene, og påskefølelsen meldte seg! Sola varmet godt, og Ole ble faktisk brun i løpet av dagen! Føret var fantastisk og utsikten var jo noe helt spesielt da! Spiste Bratwurst og koste oss i sola. En helt fantastisk dag, og jeg var helt utslitt etterpå!

Tusen takk Ole, for fantastiske dager i Sveits. Hadde egentlig ikke lyst til å dra hjem igjen, men hverdagslivet kaller. Sveits anbefales på det sterkeste!

BRUGGE OG AMSTERDAM, NOVEMBER 2005.

2006-04-09T20:34:00.000+02:00

Tidlig morgen 4. November, satt Margit (ei venninne fra Ungarn) og jeg på bussen til Amsterdam. Det viste seg ganske tidlig at bussen stort sett var full av Amerikanere. Vi fant etter hvert også to hyggelige Brasilianere. Heldigvis.
Vi bodde på et flott backpacker hotell, nokså sentralt i Amsterdam, og med gangavstand til det aller meste. Etter mange timer på buss gjennom Frankrike og Belgia, var vi ganske slitne, men en liten spasertur i det beryktede ”Red Light District” var så å si obligatorisk. Dette var et veldig spesielt område, der så å si alt er lovlig. De prostituerte, står i hvert sitt spesialkonstruerte vindu bortover, og danser om kapp med neonlyset til musikk vi ikke hører. Hallikene henger på hvert gatehjørne og kan friste med dildo/banan/stearinlys-show. Hva dette innebærer ville jeg helst ikke finne ut av. Han ene dristet seg til å si til Margit at: ”You look like you could need a banana!”… I denne delen av Amsterdam finner man også de beryktede ”coffeeshop’ene” hvor man kan få kjøpt det meste med hasj eller marihuana. Jeg bestilte meg en kakao, og fikk spørsmål om jeg ville ha med marihuana? (jeg takket pent nei til dette..) Vi ble frarådet å ta bilder i dette området, med skrekk historier om folk som hadde blitt kastet i kanalen sammen med kameraet osv.
Resten av Amsterdam var en utrolig vakker og koselig by. Jeg tror jeg tør påstå at det er en av de vakreste byene jeg noen gang har vært i. Vi besøkte det obligatoriske Van Gogh museumet og Anne Franks hus. (en helt spesiell følelse og snike seg inn den hemmelige døra bak bokhylla som førte til leiligheten de bodde i)
Vi besøkte Vollendam, en flott liten by utenfor Amsterdam. Vindmøller, tresko-makeri, ostefabrikk og nasjonaldrakter. Nydelig vær og god stemning.
Brugge (Belgia) var også en nydelig liten middelalderby. I motsetning til Amsterdam var det ikke så mye å ta seg til her. Det var flott å bare gå rundt og titte på borgene, de småhusene og alle kaféene. Etter en langhelg og mange timer på buss var det fantastisk å komme tilbake til London igjen. Det føltes som å komme til syden og tropevarmen, og senga var fantastisk god!
Jeg har lært en del ting om Amsterdam denne helgen, og har bestemt meg for å dele litt av det med dere!
Amsterdam ligger 3,3m under havet, har 188 kanaler, en elv (Amster) og 1281 broer.Amsterdam har 725 000 innbyggere, hvor 1/3 er utlendinger fra 50 forskjellige land.Amsterdam har 7000 prostituerte og 3600 politimennAmsterdam har ca 550 000 sykler
Hvis du ikke har vært i Holland eller Amsterdam, så kan jeg virkelige anbefale turen. Helt fantastisk!

RHODOS, AUGUST 2005

2006-04-09T20:33:00.000+02:00

21. August var altså endelig dagen Per, Andreas og jeg kunne vende snutene sørover mot Rhodos. Vi følte vel alle at nå var det på tide med en ferie, og målet var vel å slappe av mest mulig! For de som kjenner til reisefølget, er det kanskje ikke så vanskelig å tenke seg til at dette ikke var en umulighet..
Etter mange timer og mye venting, kom vi endelig fram til Afandou Sky, hotellet vårt. Standarden var ikke helt som i Norge, men det brydde vi oss egentlig lite om. Eneste som kunne vært greit var et klimaanlegg og et kjøleskap…Hellas er nemmelig ganske varmt i August…
Vi ble kjent med to gutter fra Krogstadelva ganske tidlig, om omstendighetene rundt disse gutta resulterte i at vi ble godt kjent med Jon-Kenneth, mens Thomas så vi ikke så mye mer til, da han tok kofferten og dro..
De ble mange timer ved og i bassenget på hotellet, noen timer på Faliraki Beach (Flying Fish! Fantastisk opplevelse!) Når det er så varmt som det var på Rhodos, må man nesten oppholde seg i nærheten av vann.. Mye lesing og Sudoku! Kjell Magne Bondevik fikk kort, og da er vel egentlig alt sånn det skal være.
Den ene dagen leide vi en bil og kjørte litt rundt, og fikk sett oss om. Kan jo ikke bare ligge og slappe av i sola synes nå jeg.. Grekerne er gærne til å kjøre bil, men vi overlevde alle mann (og en kvinne). Dessuten er de gode til å lage mat! Gyros, Souvlaki, Tzatziki, Moussaka, Gulasj osv. Namnam.. Det ble mye spising på restauranter, og det ble kanskje litt ensformig i lengden, men grekerne kan virkelig sin mat!
Vi tilbragte også en del timer på en lokal fotballpub der vi spiste popcorn, drakk cola og så på Mr.Bean! Fantastisk.
På fredagen tok gutta en tur på ”golfbanen” (tilnærmet ørkenområde) og gikk 18 hull.. Jeg var caddy og hoppet av etter 9.. Det holdt lenge for meg. Det gikk ikke akkurat raskt unna med tanke på at det var første gang de spilte golf skikkelig.. men det var moro! Jeg synes dere var flinke gutter!
På tirsdag begynte gutta å snakke i fistel, og det fortsatte de med resten av uka.. (Gapestokk!) Kanskje en smule slitsomt i lengden?! Men overlevde det også! Det var en fantastisk uke med to fantastiske gutter! Frister til gjentagelse. Hva sier dere gutta: Neste år? Afandou Sky? Jeg er klar som et egg!
Si sannheten!

IRLAND, NOVEMBER 2004

2006-04-09T20:31:00.000+02:00

På Haugesund flyplass Karmøy ble jeg fortalt at jeg ikke kom til å rekke flyet som gikk videre fra London til Dublin, og at jeg måtte betale 1600kr for å komme med det neste flyet. Jeg tenkte for meg selv, at jeg tror jeg kan rekke det hvis jeg løper, og RyanAir-flyene pleier jo å lande litt tidligere enn de sier. Jeg kom til Stansted, jeg løp og jeg rakk det med god margin!

I Dublin stod Bjørn-Steinar og ventet på meg. Utrolig hyggelig å bli møtt på flyplassen! Det var Bjørn-Steinar Demma Lillås jeg hadde kommet til Dublin for å besøke. Vel hjemme hos han var det middag, avslapping og en tidlig kveld. Vi hadde bestemt at vi skulle opp heller litt tidlig dagen etterpå.
Neste dag var det Besøk på Trinity University og Temple Bar som var første postene på programmet. Ikke minst hadde jeg avtalt å møte en kamerat fra Australia, James, som jeg hadde blitt kjent med i London da jeg var der i September og hjalp Henriette med flytting. Så han ble med Bjørn-Steinar og meg på Guiness Bryggeriet. Etterpå spiste vi Persisk Kebab og hadde en liten pub til pub på Temple Bar. Veldig hyggelig, og bra at James og Bjørn-Steinar kom så godt overens!
Dagen etter startet vi på ”Writers Museum” alle tre. Deretter tok James og jeg en sightseeing buss som viste oss det som var verdt å se i Dublin. Det skulle Bjørn-Steinar slippe å være med på, med tanke på at han allerede har bodd i byen noen år og mest sannsynlig har sett det meste før! Vi var innom Dublin Castle, City Hall, Modern Arts Museum og Phoenix Park. Etterpå var det middag og film hjemme hos Bjørn-Steinar. En flott dag med masse å se! Nydelig mat, Australske nachos.

Lørdagen tok Bjørn-Steinar og jeg turen til Old Jameson Destillery og testet ut den irske whiskeyen. Det måtte nesten til etter at vi allerede hadde smakt på Guiness’en. Videre møtte vi James og var på Food Market i Temple Bar. Spiste Savory Pancakes, noe som virkelig frister til gjentagelse. Så var det bare å si hadet til James, før vi satte kursen hjem til Bjørn-Steinar igjen. Så måtte jeg dessverre også si hadet til han, etter flotte dager i Dublin.

Videre gikk turen til London for å treffe Henriette. Her ble det avslappende dager med mye ”Sex and the City” på DVD og ellers litt shopping og diverse. Også det et hyggelig opphold.

THAILAND OG KAMBODSJA, FEBRUAR 2004

2006-04-09T20:29:00.000+02:00

2 jenter trosser fugleviruset og drar til Asia
DAG 1: Stod opp tidlig og dusja. Elisabeth kjørte meg til togstasjonen. Tog til Gardermoen via Oslo. Møtte Unni.Flyturen til Paris gikk smertefritt og vi var ganske gira begge to!
På Charles-de-Gaulle, skulle vi vente 4timer, noe som gikk fort og greit. Shoppa litt, spilte kort og Geni. Flyturen til Bangkok var verre. 11 timer. Det var skikkelig trekk på flyet. Kaldt, og jeg ble jo selvfølgelig skikkelig forkjøla. Det var så kaldt av folk satt med pledd på hua. Angra litt på at jeg ikke hadde tatt på meg lue! (på ferie til Thailand)
DAG 2: Virkelig deilig å ankomme varmen. Men varmen i flybussen på vei inn til Bangkok ble nesten for mye av det gode.. Vi gikk av på Khoa San Road, den kjente backpackergata i Bangkok. Vi fant ut at vi befant oss rett utenfor hotellet, Sawadee Ka Inn, som Unnis kusine Kamilla hadde anbefalt oss. Billig og helt ok! (hva er vel bedre enn å bo midt i Khoa san rd) Vi satte fra oss sakene våre, og gikk nesten rett til skredderen for at vi skulle rekke å sy oss kjoler mens vi var her. Vi valgte like, lyseblå kjoler. Vi dro videre til et market og MBK-senteret. Deretter bar det videre med SkyLine (t-bane oppe i lufta) til World Trade Center (Ja, du leste riktig..) og Bayiokesky Hotell, med utsikt over hele Bangkok. Også Thailands høyeste bygning. Innom Hard Rock Café, og Siam Square på vei til China Town. På kvelden gikk vi rundt og nøt atmosfæren i Khoa San Rd. Masse eksos og støv her, men dette er en helt rå by! Intensiv og spennende. Men jeg er glad vi bare skal være her noen dager, for det er en veldig slitsom by. 8 millioner innbyggere, masse turister og det er aldri stille.
DAG 3: Vi stod tidlig opp og dro til Grand Palace. Imponerende tempel-kompleks med masse gull. Altfor mye gull spør du meg, men veldig mektig og imponerende. Minner mye om juggel. Morsomt å se alle munkene som tasler rundt i byen.Tok en Long-tail-båt på elva. Fikk med oss det flytende markedet + en snake farm. Ja, slange farm! Der var det bengalske tigere, svart bjørn, og selvfølgelig masse slanger. Vi fikk holde en slange som veide 22kg, var 3m lang og 4år gammel. Vi fikk også ta på en kobraslange!Gikk av båten i China Town, og gikk til nok et tempel for å se ”The Golden Buddha”. Den var verdt 40 millioner amerikanske dollar! Hentet kjolene våre, og brukte kvelden i Khoa San rd, hvor vi brukte altfor mye penger!
DAG 4: tidlig avreise til flyplassen. Slitsom tur til Phuket pga forkjølelse og veldig, veldig vondt i øra ved landing! Ble henta på flyplassen i Phuket. Jeg har alltid drømt om at noen står og venter på meg, med en plakat der det står navnet mitt, og jammen fikk jeg ikke oppleve det.. Vi ble kjørt til Phuket havn, hvor vi kjørte speedbåt ut til Phi Phi-øyene. Dette er virkelig paradis på jord! Veldig hawaii-aktig, eller slik jeg ser for meg Hawaii. Bare slappa av på kvelden. Ble mottatt med en kokos-drink. Blomster overalt! Til og med i doskåla! Hjemmelagt kokos-shampoo og dusjsåpe. Internett, bar, måneskinnstur og masse krabber!DAG 5: Sov lenge. Deilig dag på stranda. Bada mye og gikk mye rundt. 700m privat, kritthvit sandstrand! Lå en stund ved bassenget og slappa av. Boblebad. Invitert til Coconut-bar for å møte ledelsen. Drink. Unni og jeg skulle inn til sentrum, men det ble uvær så båtføreren nektet å kjøre oss. Kanskje likegreit, og vi slappet av i bungalowen på kvelden.
DAG 6: I dag var det opp tidlig. Det lå palmegreiner og diverse strødd rundt etter den lille stormen i går og i natt. Frokost på Dolphin restaurant. Var på island-exploring, sammen med et svensk ektepar, et israelsk ektepar og et japansk ektepar og en guide. (Knot) Veldig typisk bryllupsreise-sted. Vi er eneste venneparet som er her. Alle andre vi har sett har vært par eller barnefamilier. Kanskje ikke så rart. Vi hadde heller ikke hatt råd til å dra hit, hvis ikke vi hadde fått det som et pakketilbud. Ikke noe vanlig backpackersted dette nei.Vi var på ”The Beach”, utrolig fantastisk sted og prøvde snorkling. Traska litt i jungelen på Phi Phi Lee, hvor ”The beach” lå.
Slappa av ved bassenget og testet ut Spa’en som hotellet hadde å by på. Vi ble hentet i bungalowen vår og kjørt til spa-senteret, selv om det var snakk om kanskje 100m å gå!På kvelden var vi i Tonsay-bay, som var sentrum på Koh Phi Phi. Her var alle backpackerne. Slitsomt sted. Vi var på Seven-Eleven og et bakeri hvor de viste filmer. Litt rart å kjøre båt tilbake i mørket, men deilig å komme tilbake til vårt stille og rolige paradis.
DAG 7: Spiste frokost og lå ved bassenget hele dagen. Speedbåt tilbake til Phuket kl. 15. Vi møtte Trine-Lise og Camilla, to venninner fra Halden. Vi var ute sammen med dem og spiste på en irsk pub og feiret 20årsdagen til Trine-Lise. Ellers gikk vi bare rundt og titta og undersøkte hva vi burde gjøre mens vi var der osv.
DAG 8: Opp kl.10. Etter mye hotell-tull har vi fått vite at vi kan bli på dette hotellet et par dager til. Deillig å slippe å flytte. Shopping-dag! Vesker og DVD’er. Etterpå var vi på Patong Beach. Jeg gikk tur på stranda. Blir så rastløs i varmen. Klarer ikke ligge lenge i sola av gangen.Spiste på italiensk restaurant. Shopping, Thai-boxing og mer shopping. Fått Gucci-dilla.
DAG 9: Gårsdagen endte dårlig med at jeg fikk en skikkelig ørebetennelse. Det var vel bare å vente det, med tanke på kraftig forkjølelse etter flyet mellom Paris og Bangkok. Gikk rundt i byen midt på natta og prøvde å finne et sted de solgte smertestillende. Fantes ikke! Og de skjønte jo ikke hva jeg spurte etter heller. Mange som snakker dårlig engelsk her. AU!Spiste frokost kl.07, og sa hadet til Trine-Lise og Camilla som skulle hjem, etter å ha vært her i Phuket i 14 dager. Sov noen timer, før vi dro på Elefant-trekking! Moro. Satt helt foran på hodet på Elefanten. Vi gikk tur i regnskogen, langt innover. Sov og lå i senga resten av kvelden, da jeg ikke var helt i form. Unni var ute sammen med noen vi ble kjent med som drev med denne elefant-trekkingen.
DAG 10: OBS! Forsov oss. Skulle ut på sightseeing med en her fra hotellet. Travelt, siden vi måtte sjekke ut og finne et nytt hotell. Men det ordnet seg raskt! Var først på et sted de solgte masse thai-silke. Så var vi på en perle-fabrikk. Både Unni og jeg kjøpte oss hver vår ring med ekte perle på. Dyrt, men litt moro å ha! Så var vi på et shopping-senter hvor vi tok masse klistremerke-bilder. Var i Phuket Zoo, hvor vi så et apeshow, et krokodilleshow, et elefantshow og kosa med tigere!
Var og så solnedgangen på et sted som var spesielt kjent for vakre solnedganger. Og vakkert var det. Helt fantastisk. Her opplevde vi å bli spurt om folk kunne få ta bilder av oss. Guiden vår fortalte oss at det var mange lokale i Thailand og rundt omkring i Asia som aldri hadde sett hvite mennesker før. Og kanskje ikke spesielt to blonde jenter fra Norge. Var hos skredderen igjen. Jeg sydde meg en dress, og Unni ville ha en topp. Ca 800kr betalte jeg for dressen! Og kjolen jeg kjøpte i Bangkok betalte jeg kr. 450 for.
DAG 11: Skulle stå opp tidlig, men trodde det var overskya, så vi sov litt lenger. Var på stranda, men det var altfor varmt, og altfor mye turister spør du meg. Phuket er et slitsomt sted med altfor mye turister, horer, ladyboys og nordiske mannfolk med unge, thai-jenter.Var på Fantasea, et typisk thailandsk show, og verdens største koldtbord-restaurant. Smakte sushi. Anbefales IKKE! Dro rett for å møte Or, A, Au og peach, de vi ble kjent med på elefant-trekkinga. Dette var plutselig en trippeldate på Valentines Day. Fikk blomster og ballonger og full pakke. ”Daten” min kunne ikke engelsk, og det var likegreit spør du meg. Var på et utested med live-musikk.
DAG 12: Pakke, sjekke ut. Or og A kjørte oss til flyplassen. Politikontroll. Det er ulovlig for lokale å ta penger for å kjøre turister til flyplassen. Masse spørsmål, men så lenge vi sa det var venner, så gikk det fint. Vi skulle videre fra Phuket, til Phom Pehn, hovedstaden i Kambodsja.
Da vi kom fram til Kambodsja, viste det seg at man måtte betale £20 (amr.) for visum, noe vi ikke hadde. Siden vi ikke hadde penger til å betale for visum, tok de passene våre. Vi fant ut at det ordner seg det, bare vi finner en minibank, sånn at vi kan ta ut penger slik at vi kan få tilbake passene, komme oss inn til byen og finne et hotell. Men vi fant ingen minibank! Vi fant derimot en taxi-sjåfør som sa han kunne kjøre oss til byen, mot at han fikk penger når vi var framme, slik at han kunne kjøre innom en minibank. Han kjørte oss derimot rett til et hotell, hvor vi sjekket inn. De viste seg at det finnes kun en minibank i hele Kambodsja, og hvis du skal ta ut penger der, må du være medlem av den aktuelle banken. Da det var avklart, lånte hotelldirektøren oss penger, slik at vi kunne betale taxi-sjåføren. Vi ble skikkelig kamerat med sjåføren, og avtalte med han at han skulle hente oss dagen etterpå, kjøre oss rundt og hjelpe oss med å ta ut penger slik at vi kunne hente passene våre på flyplassen. Det som var så bra med denne sjåføren var at han pratet bra engelsk, og var villig til å fortelle masse når det gjaldt historie og personlige erfaringer. Etter å ha sagt hadet til han, gikk Unni og jeg rundt i byen og tittet. Her fantes ikke asfalterte gater, og ingen gatelys. Folk lå strødd på gata og sov bortover. Litt uvant. Ingen turister, og det var ikke mange hvite vi så i løpet av oppholdet vårt i Kambodsja. Det er helt umulig å beskrive fattigdommen her med ord. Pol Pot har virkelig satt dette landet på hodet. Og vi møtte så utrolig mange mennesker, spesielt barn som var skadet etter miner.
DAG 13: Da vi kom ned for å spise frokost, var taxi-sjåføren vår Sam, på plass allerede. Vi dro til en bank for å ta ut penger, slik at vi kunne betale tilbake hotelldirektøren og få tilbake passene våre! Men det gikk jo ikke å ta ut penger uten passene! En hard nøtt dette.. Jeg hadde aldri trodd at det fantes land, som i 2004, ikke har minibanker! (i alle fall på flyplassen!) Det endte med at Sam lånte oss 20 dollar hver, slik at vi kunne få ut passene våre, og slik at vi fikk tatt ut penger til å betalte tilbake han og hotelldirektøren. Dette var en ond sirkel vi heldigvis fikk kommet oss ut av med hjelp av utrolig hjelpsomme lokale. Folk er utrolig gjestfrie og hyggelige her. I følge folk vi snakket med i Thailand før vi dro, sa de det var tilnærmet ingen kriminalitet her, og ikke noe problem for to jenter å dra alene. Og det har vi virkelig fått erfare!
Vi dro til Dødsmarkene, The Killing Fields, som er stedet der det ble begravd masse mennesker i massegraver under Pol Pot-regimet. Det vokste visstnok ikke gress der på over 10 år, og vi gikk å vasset i klær, tenner, beinrester osv. Når det regnet kom det opp av jorden, og de lokale gikk og samlet det i hauger. Masse hodeskaller osv. Guiden vår hadde selv mistet sine foreldre og søster under dette forferdelige regimet. Det var helt spesielt og være der ute og kjenne på atmosfæren. En trykkende, tung og utrolig sterk stemning. Siden Pol Pot-historien ikke er så gammel, er det ikke vanskelig å finne mennesker som selv har opplevd dette og mistet sine nærmeste. Nesten alle vi møtte hadde en historie og fortelle, og dessuten var de veldig villige til å fortelle. De ville at verden skulle få vite.
Videre dro vi til S-21 fengselet. Det var virkelig en sterk opplevelse. Det var fortsatt blod på veggene etter tortur og drap. Det var bilder av lik som var torturer, som ble funnet da alle rømte da Vietnam gikk inn i Kambodsja for å få vekk Pol Pot. Det var fakisk bare 7 personer som overlevde oppholdet i dette fengselet. Jeg kjøpte en bok som den ene av disse 7 har skrevet. Soldatene til Pol Pot hadde vært helt ned i 14-15 års alderen, og hadde torturert mennesker som var imot dette regimet.
En sterk dag. Mange inntrykk og mye å tenke på. Litt om Kambodsja og Røde Khmer-regimet:
Pol Pot og Røde Khmer satt mindre enn fire år ved makten i Kambodsja, men klarte på den tiden å ta livet av omtrent en fjerdedel av befolkningen. Hva var bakgrunnen, og hvordan kunne et slikt folkemord skje? En spesiell blanding av kommunisme, buddhisme og en kambodsjansk blanding av "slavementalitet" og paranoia gjorde forholdene i Kambodsja spesielle. 1,7 millioner døde. Mer enn en halv million ble henrettet. Resten døde som følge av tvangsarbeid, mangel på medisiner og sult på grunn av politikken som ble ført.Selv om historien ikke akkurat mangler uhyrligheter, skiller folkemordet i Kambodsja seg likevel ut. Det var nemlig ikke noen andre som drepte kambodsjanerne - det var kambodsjanerne selv.Folkemordet i Kambodsja skapte derfor et nytt ord. Genocid betyr folkemord. Autogenocid betyr folkemord - på sitt eget folk.Ved nærmere ettersyn viser det seg likevel at det gikk hardest ut over de etniske minoritetene i landet. Historikeren Ben Kiernan sier at rasisme var en http://www.forskning.no/Artikler/2002/oktob... i folkemordet.Pol Pot ble i 1925 født inn i en familie som var velstående med forbindelser helt inn i kongefamilien. Han fikk navnet Saloth Sar. Pol Pot var et navn han selv tok etter at han var blitt overbevist kommunist.Ti år gammel ble han sendt til et buddhisttempel for å studere. Senere gikk han både på en katolsk skole og et fransk gymnas.I følge hans skolekamerater var han en politisk uinteressert ung mann som "ikke kunne skade en kylling" og som "var full av moro, og virkelig hyggelig å være sammen med". Da Pol Pot ble leder for partiet i 1963 fikk de uventet hjelp. Den andre vietnamkrigen skapte nye muligheter.USA bombet fra 1969 til 1973 det som ble sagt å være kommunistiske forsyningsruter inne i det nøytrale Kambodsja. Bombingen drepte svært mange sivile, og den ble bredt fordømt.Tross Sihanouks evner som balansekunstner mellom øst og vest ble han styrtet i 1970.General Lon Nol tok makten med støtte fra blant annet USA. Kommunistpartiet startet en geriljakrig som varte til april 1975. Da tok Pol Pot og Røde Khmer makten i Kambodsja.Pol Pot innstiftet raskt en slavestat, hvor enhver måtte gjøre hva de ble beordret til, uten lønn og med trussel om dødsstraff.Innbyggerne ble fratatt retten til så basale ting som å bestemme hva de skulle spise, når de skulle sove, hvor de skulle bo og hvem de skulle gifte seg med. Å sovne på jobb kunne fort ende med dødsstraff.Hvordan kunne dette skje - og så fort? Hva hadde skjedd med den hyggelige unge mannen Saloth Sar? Hvordan kunne så mange støtte hans politikk selv om deres egne slektninger forsvant i terrorveldet hans?Philip Short finner deler av svaret langt tilbake i historien. Kongedømmet Angkor, med de enorme tempelanleggene i Angkor Vat, hadde vært en storhetstid for khmerfolket 1 000 år tidligere, men også dette regimet hadde vært svært blodig.Pol Pots seier så i første omgang ut til å være en oppblomstring av khmer-identitet. Han gikk da også spesielt hardt ut mot vietnamesere og kinesere bosatt i Kambodsja.For å motstå de mektige arvefiendene i Vietnam mente Pol Pot at man nærmest måtte skape en overmenneskelig økonomisk utvikling.I mai og september 1975 bestemte derfor lederskapet i kommunistpartiet Røde Khmer at man skulle gå direkte over til kommunismen, uten overgangsformer.Man startet en ny tidsregning fra 17. april 1975, datoen for Røde Khmers maktovertagelse. Det var "år null".Uten forklaring beordret Røde Khmer omtrent alle som bodde i byer ut på landet. Bybefolkningen skal ha blitt redusert fra to millioner til 20 000 mennesker.Penger ble avskaffet, fabrikker, markeder og skoler stengt, religion ble forbudt. Alle skulle ut på landet for å dyrke ris. Man tok i stor grad livet av lærere og andre med utdanning.Du kunne også bli drept fordi du snakket et utenlandsk språk, fordi du hadde briller eller fordi du gråt over døde familiemedlemmer.Ryktene om folkemord begynte å svirre. - Det som er sykt, må skjæres vekk, ble det sagt på kambodsjansk radio.Hvis du ble avslørt som lesekyndig, ble du henrettet. Ammunisjon ble sett på som så verdifull at henrettelsene ofte ble gjennomført med økser, hakker eller stokker. Barn som var "fiender av folket" kunne bli tatt i bena og slått i hjel mot trestammer og lignende.- Hvis vi kan ødelegge all materiell og mental privateiendom… så vil folk bli like... Ingenting til ham og ingenting til deg - det er sann likhet, sa Røde Khmer-lederen Khieu Samphan.I tillegg drev Pol Pot med etnisk rensing av vietnamesere og kinesere. På toppen av det hele startet han en grensekrig mot Vietnam.Det var en krig han ikke kunne vinne. 7. januar 1979 okkuperte den vietnamesiske hær Phnom Penh, og endte snaut fire år med Røde Khmer-styre. Omtrent en fjerdedel av befolkningen var da døde.Pol Pot ble aldri stilt for noen som helst domstol, og døde mest sannsynlig i 1998 av hjertesvikt, 63 år gammel.
DAG 14: Stod opp og spiste frokost. Sjekka ut og reiste til Central market. Kjøpte litt, ikke mye. Kambodsja har ikke så mye å by på. Det er ikke som nabolandet Thailand, som er så preget av turisme at du ikke får oppleve menneskene og landet slik det egentlig er. Kambodsja er så ekte og virkelig. Sightseeing. Dro lenge rundt og leta etter Hard Rock Cafe, som vi ble fortalt eksisterte, men det gjorde det ikke! Var på Royal Palace og Olympiske Stadion. (de ønsker visstnok O.L i 2008, men det vil jeg si Halden burde ha større sjanse til å få med den stadion vi har der.)
Avreise kl.18. Bytte fly i Bangkok. Mistenker at bagasjen min kommer til å bli borte. Fly til Paris. Deilig at man skal hjem! Sliten.
DAG 15: Mange timer i Paris. Gardermoen: som jeg tenkte. Ingen bagasje. Tog til Halden. Deilig å komme hjem etter en helt fantastisk tur med altfor mange inntrykk. Mest av alt Kambodsja. Dette landet kommer jeg aldri til å glemme, og kommer garantert til å dra tilbake hit. Å få oppleve å snakke med personer som har overlevd og opplevd dette regimet har virkelig gjort inntrykk på meg. Thailand var også en flott plass med masse å oppleve, men tror nok heller turen går et annet sted neste gang. Nå har jeg vært der.

TYSKLAND 26. APRIL – 4. MAI 2003

2006-04-09T20:28:00.000+02:00

3 BSK-jenter på tur med Misjonshøgskolen
DAG 1: Opp tidlig. Avreise til Tyskland kl. 08.30. 3 Bibelskolejenter, Marie, Unni og Anja, skulle være med gjengen som går andre året på Misjonshøgskolen (M2) på studentkonferanse i Sør-Tyskland.(Bad Liebenzel) Innom Svinesund og Melby på vei sørover. Mye kortspill m/baksetegjengen i M2. (Helge, Tor-Olav og Eirik) Var en tur innom Fredriksborg Slott i Hillerød, litt nord for København. Bodde på Bibelskolen her. På kvelden var det møte, Settlers og vannpipe.
DAG 2: Opp tidlig. Frokost. Herlig med dansk sjokoladepålegg! I dag var det kun buss som gjaldt. Kjørte 68 mil. Ferje fra Danmark til Puttgard. Mer spill i baksetet. Begynner å bli litt kjent med folk nå! Ankomst Marburg (Tabor Seminary (Bibelskole)) Her var det kveldmøte med de lokale studentene, Bohnanza m/Marie, Unni og Jo Bertil. Laaaang dusj.
DAG 3: Frokost kl.08. Tasla rundt i Marburg. Flott sted. Shopping. (Bohnanza og Settlers på tysk) Lunsj og avreise til Frankfurt. Her fikk vi nye innslag om bord i bussen i form av Ugandere, tyskere og brasilianere som skulle sitte på sørover til studentkonferansen. Ganske så internasjonal buss. Hadde allerede innslag fra Island, Færøyene, Frankrike og Sverige. Åpningsmøte i Bad Liebenzel. 6 timer. Jodling, og presentasjon av alle skolene. Karsten Valen for Fjellhaug. Bor på et flott leirsted.
DAG 4: Frokost kl.0830. Bibel Study Group. Bra mote/foredrag, lunsj, mer kortspill og avslapping i sola. Late Night Café og bål. En underholdene dag med M2-gutta.
DAG 5: Gruppeseminar, konferanse, seminar igjen. Enda mer moro med M2-folka. Fotball og mer kortspill.
DAG 6: Opp tidlig og pakke. Studentkonferansen er over. Gikk rundt i Bad Liebenzel og titta litt. Nydelig vær. Etter lunsj var det avreise til Øst-Tyskland og Leipzig. (56 mil). Sightseeing i Leipzig på egenhånd. Jeg er overrasket over forskjellene på tidligere Øst- og Vest-Tyskland. Den østlige delen minner meg om Russland. En tysker fortalte meg for noen dager siden at det fortsatt var en mur mellom øst og vest, selv om den fysisk ble revet i 1989. Nå forstår jeg virkelig hva han mente med den uttalelsen.
DAG 7: I dag var vi i Wittenberg, hvor Martin Luther slo opp de berømte tesene på kirkedøra. Wittenberg lå ca 7mil unna Leipzig. Der Lutherstadt. Morsomt å se denne kirken og gå rundt i Wittenberg. Flott by. Tilbake i Leipzig var det shopping som gjaldt.
DAG 8: Tidlig opp, akkurat som alle de andre dagene. Vi kjørte til Potsdam og Berlin. Vi rakk ikke innom Sachsenhausen, som var planen, men fikk heller litt sightseeing i Berlin, med Riksdagen, Brandenburger Tår og restene av Berlin-muren. Ferje tilbake til Danmark og buss videre til Sverige, hvor vi overnattet på en Bibelskole i õrkjunga.DAG 9: Buss, buss, buss.. tilbake i Oslo. Det var vært en utrolig givende og flott tur. Spekket av kristent innhold, masse sightseeing, og etter en skikkelig rundtur i Tyskland føler jeg at jeg har sett hva landet har å by på. Ble mest overraska over forskjellene på øst og vest. Har blitt kjent med masse nye og spennende folk, og har hatt en flott tur! De tok godt vare på oss tre jentene fra BIF!

SØR-AMERIKA, SOMMEREN 2002

2006-04-09T20:26:00.001+02:00

SØR-AMERIKA, SOMMEREN 2002 (Bolivia og Peru)Fredag 5.Juli – 26. Juli 2002
DAG 1: Så er endelig dagen her, dagen jeg har ventet på i 1 ½ år!Kl.0600 gikk bussen fra Grimsrød, og turen videre til København gikk helt smertefritt! Stemninga bak i bussen var upåklagelig! ”Ungdommen” bestod av: Svend-Are, Heidi, Emilie, Kristoffer og meg.Før jeg ble kjent med folk og lærte meg navnene deres, var det noen spesielle som bemerket seg. Det var ei dame som samlet på alt mulig rart fordi hun allerede etter et par timer på bussen begynte å snakke om at hun skulle lage album fra turen. Det ble også en del Gudesen-boller etter som timene gikk. Veldig gode! –men i lengden kunne det være greit med noe annet å spise også!
På Kastrup av det ganske mye kaos med tanke på godt over 20 personers bagasje skulle sjekkes inn. Men alt gikk bra og flyturen til Madrid, som var første mellomlanding gikk helt fint! I Spania ventet vi 5 ½ time før neste fly gikk videre til Sao Paulo i Brasil.
DAG 2: Litt vanskelig å vite sånn egentlig når dagen begynner pga av vi har reist 5timer tilbake i tid.. men flyturen til Brasil tok 10,5t og det lyna!Brasil var et rart land, og flyplassen var riktignok utrolig stor, men hadde ikke spesielt mye annet enn glassvegger å by på. Spesielt artig siden vi skulle være der 8t og hele tiden kunne se bort på et sted vi gjerne kunne tenkt oss å ha vært, men ikke kom.. Glassvegger, en fantastisk oppfinnelse.. Hipp hurra for at jeg tok med soveposen i håndbagasjen!
Det er vinter i Sør-Amerika og i løpet av alt for mange timer i Sao Paulo ble jeg matvrak! Klarte ikke tenke på annet!
Da vi endelig landet i Bolivia fikk jeg meg en god latter da folk på flyplassen gikk rundt i boblejakker og med skjerf osv. Tydelig preget av vinteren og at det ”bare” var 13 grader! Utrolig hjelpsomme disse bolivianerne. Med koffertene på taket, bundet fast av gummi fra gamle dekk, suste vi inn mot Santa Cruz (de la Sierra) og til Hotell Libertador Simon Bolivar. (Bolivias frihetshelt!) På kvelden var Heidi, Svend-Are og jeg ute med et par venner av Heidi fra da hun bodde i SC. (de kalte Svend-Are for BOB, med tanke på at navnet kanskje var litt vanskelig for dem)
En utrolig spesiell og fantastisk atmosfære i gatene. Gatemusikanter og selgere overalt. Og hva er vel bedre enn de typiske søramerikanske klærne!? Det bobla i hele kroppen mens vi gikk nedover gata! Tidlig i seng pga Jetlag, men en fantastisk første dag i Bolivia etter 39 timer på reisefot!
DAG 3: Etter en herlig frokost (hva er vel bedre enn helt nypresset appelsinjuice?!?) dro Heidi, Svend-Are og jeg ut til Polanco, der Heidi og foreldrene hennes bodde i 1997/98. Vi så på huset de hadde hatt, og var på besøk hos naboen hennes, og fikk kjøre ”MASH 4077”-jeep! (Willy MB, typisk WW2) Sertifikat koster $150, og er bare å kjøpe sånn jeg forstod det! I rundkjøringene har man vikeplikt når man er inni= totalt kaos! Hvis du finner det for godt at du har lyst til å stoppe et sted, er det bare å sette på nødlysa og gå! Flotters. Skaper ikke kaos i trafikkbildet liksom. Får å slippe militæret betaler man visstnok $100, shaver hodet og tar et bilde.. Det kalles kanskje korrupsjon?! Jeg vet ikke jeg..
Senere gikk turen til Las Cabañas for å spise. (ved Rio Pirai) Her var det masse restauranter, palmehytter, som slåss om kundene. Stilig for en nordboer å se palmer for første gang! Supereksotisk! Jeg bestilte beltedyr å spise, men det tok jo en evighet å få maten! Kanskje ikke så rart, med tanke på at ferskere kunne den vel ikke bli…jeg var så heldig å finne hagl i maten. Nam! (beltedyr anbefales!) Vi lånte også 4hjulinger og kjørte rundt på stranda! Konge! Fyren babla i vei på spansk om hvordan den fungerte. Jeg skjønte ikke et kvekk, men fant etter hvert gassen, og noe som hang og dingla som tydeligvis var clutchen.. Bremsene fungerte ikke all verden, men jammen i meg gikk ikke det bra også! Hele tiden kom det løpende barn som ville sitte på når man kjørte! Både foran og bak og egentlig overalt de fikk plass.
Etterpå var vi hos moren til Luz Marina (som bor i Halden) og spiste enda mer typisk boliviansk mat. Drakk ekte sjokolade som er laga fra kakaobønner frajungelen!!!! det var ikke veldig godt.. Har skikkelig sans for maten altså! Hun bodde på Plan 3000, som var en bydel som ble borte fordi Rio Pirai gikk over sine bredder (1984? 1985?) Det ble satt i gang nødhjelp til de familiene som hadde mistet alt de eide, og mange av sine kjære. Det ble bygget 3000 (derav navnet plan 3000) små hus og alle fikk hver sin lille jordlapp. Bydelen har vokst enormt, og det er veldig mye fattigdom der. Mange av barna hadde visstnok aldri vært i sentrum, og drømte om å spise på McDonalds.
Etterpå planla Heidi, Svend-Are og jeg å ta bussen tilbake til hotellet og slappe av en stund før vi skulle utpått igjen. Men vi havna jo såklart på en buss som havna helt på andre siden av byen, og plutselig måtte vi gå av fordi det var endeholdeplass. Vi klødde oss litt i hodet da ja, men enkle som vi egentlig er fant vi det hele mest komisk! Og vi kom oss jo tilbake i god behold! Hehe..
Midt i byen er det en park. Der er det dovendyr. De er rare. Også er det masse skopussere der. ”Watch out for the shoeshiners.. They sell drugs..”
Vi var på kveldsmøte den nyoppstartede kirken på Plan 3000. Evig takknemmelig for alle som klarer seg med et håndtrykk når de skal hilse. Litt lei kyssing kanskje..
DAG 4: Opp og hoppe tidlig. Nok en herlig frokost! Elin har laget ”Bibel-ferie-kalender” til meg. Et bibelvers og en godis hver dag. Helt fantastisk Elin!Dagens første tur gikk til Plan 3000 nok en gang, men denne gangen til skolen ”Buenas Neuvas” hvor Solveig og Roger jobbet i 97/98. Spennende å se hvordan en stor skole drives i regi av misjonen. (dette var en skole som ble drevet i samarbeid mellom Norge og Sverige) Barna stilte opp i noe jeg forbandt med militære rekker og de sang nasjonalsangen og heiste flagg.Senere på dagen var det hengekøyejakt, fantastisk biffmiddag, hårvask i kaldt vann og masse nye inntrykk. Gode bananer her. De er pittepittesmå, og noen er røde også! Tøft.
DAG 5: Dagstur til Samaipata! En helt vannvittig vei for å komme seg dit. Eller ”vei” om du vil. Sykt bratt og vi skulle opp i 2000m med en buss! Og stupbratte skrenter ned på sidene. Her så vi på noen Inka-ruiner og noe en tysk arkeolog mente var en landingsplass for UFO’er, men som de fleste andre innen samme felt mente var et offersted. (fortsatt ofringer her 21.Juni hvert år. En hvit lama) Vi tok turen innom Las Cruevas (?) et fossefall. Noen spiste og noen badet.
DAG 6: På tide å reise videre. Målet var Chapare, et jungelområde på vei til Cochabamba fra Santa Cruz. (Bolivias viktigste område når det gjelder coca-produksjon.. Blir advart mot å gå langt inn i jungelen uten lokale) Vi ble sluppet av bussen vi tok i en liten landsby som het Villa Tunari. Det var faktisk folk som snek seg inn i bagasjerommene på bussen og ble med på turen. Vi ble henta i en minibuss som kjørte oss til hotellet som lå et stykke inne i jungelen. Hovedhuset var en restaurant med veranda m/palmetak og hengekøyer over. Fantastisk. Vi bada i jungelkulpene og slappet av i hengekøyene og nøt allverdens jungellyder.Ildfluer.Gresshopper.
DAG 7: Våknet av en kolibri som svirret rundt i en busk utenfor vinduet til Heidi og meg.Sitrontrær. Appelsintrær. Gummitrær. Kokospalmer. Gribber. Frosker. Kakkelakk. (entall) Esler.Vi besøkte en dyrepark. Hovedsakelig aper og fugler. Apene klatra på oss, og var på god vei ned i singletten min. Mindre moro var det når en ganske så stor ara-papegøye fant det for godt at den skulle følge etter meg.
En liten tur i landsbyen på vei tilbake. Kjørte taxi mot hotellet (7 pers og en hund) men måtte gå et stykke før vi fikk haik med en lokal jeep som suste innover i jungelen i 70 km/t.Bad med hårvask i jungelkulpene. Småfisk som biter. Au!
Etterpå ble vi servert nytrukket fisk grillet på bål med palmeblader over. Dette falt helt klart i smak, selv for ei som ikke liker fisk!
DAG 8: En liten jungeltur med lianer og et uønsket møte med en edderkopp, før turen gikk videre mot Cochabamba. Etter mange timers venting på bussen som skulle ta oss videre, viste det seg at bussen hadde havarert. Vi bestemte da at vi skulle leie vår egen buss og vi satte kursen mot fjellene. Cochabamba ligger på ca 2600 moh, men noen av fjellpassene kan bli opp mot 4000 moh. Vi brukte 5timer på 16mil, grunnet veiarbeid og dårlige veier. Mange av lastebilene som kjørt sammeveien som oss kom ikke opp.. en hadde velta.. masse frukt overalt. man må legge steiner bak hjula når man står i oppoverbakke for å ikke trille ned igjen... Langtoppi fjella var det narkotika kontroll.. men vi var visst misjonerer og slapp forbi!!
Vi kjørte gjennom skylaget, og over var det stjerneklart og veldig kaldt! Innkjøringen til Cochabamba var vakker, men byen som lyste og verdens høyeste Kristus-statue (nei, det er ikke den i Rio) som voktet over byen. Vi booket inn på et amerikansk misjonærherberge, og tuslet litt rundt i nabolaget før vi hoppet til køys.
DAG 9: Lang VARM dusj etterfulgt av en typisk amerikansk frokost med pannekaker og sirup og full pakke. Familien Hellberg kom og det var trivelig å treffe de igjen!Vi vandret rundt på Canchaen (stort marked) i mange timer og kjøpte altfor mye rart. Mest gaver egentlig. Gøy å prute litt og praktisere spansken! Cochabamba er omgitt av høye fjell med snø på toppen. Vanskelig å forklare hvor vakkert det faktisk er her! Jeg har heldigvis ikke merket noe til høydesyke, men det er det dessverre andre som sliter litt med.Middag hos en boliviansk familie. Peanøttsuppe med pommes frites i! Utrolig men sant: veldig godt!Noe som var mindre godt var en type poteter de serverte. De hadde ligget ute i frosten, også tråkket de på de etterpå!
DAG 10: Dro rett på møte i Calle Uruguay. Frank Stensland henta oss. Han og kona Marion og sønnene Michael og Fredrik bor i barnelandsbyen her. Møtet varte nesten 4timer og foregikk på spansk, så utbyttet var kanskje ikke all verden, men hang jo med på lovsangen! Traff ei indianerjente utenfor som prøvde å lære meg litt ketchua, men det var bare å gi opp..
Så var vi i barnelandsbyen ”Nytt Håp”. Der underholdt de oss med sang og dans og viste fram forskjellige folkedrakter. Det er spennende å se resultater av misjonsarbeid og denne barnelandsbyen var virkelig bra.
DAG 11: Heidi syk i dag. Flere andre som også har blitt syke. Svend-Are ble hjemme med Heidi, og jeg tilbrakte dagen med Hellberg. Shopping og besøk på en annen ”Buenas Nuevas”-skole. (Gode nyheter). Og vi var på La Coronilla der vi hilste på gatebarna som Hellbergfamilien hadde arbeidet med da de bodde der i 99. Barna som møtte oss luktet ikke spesielt godt og var møkkete. Nesten samtlige sniffa lim. Og det var mange slåsskamper om nettopp dette. Disse barna lever av å stjele og den lille hjelpen de får. For mange er eneste måten å overleve på, å være den første som trekker kniven. I følge Anne-Grete var mange av disse barna gærne og faktisk slemme. På vei opp på Coronillaen ble vi stoppet av politiet, som lurte på hva vi hadde der og gjøre. De sa vi ikke burde gå opp der, og at det var farlig. Jon sa at vi kjente dem. De nølte litt da de sa OK, og oppfordret oss til å ikke nøle med å ringe nødnummeret. Selv snudde de med en gang.
Det antas at det bor 15-20 familier der, og det er store familier, ofte flere generasjoner. Jeg møtte ei jente som var like gammel som meg.(18 år) Hun hadde en unge på et par uker og en sønn på 3år. Også hun sniffa.De hadde en liten kirke, eller en samlingsplass. Det var riktig nok bare et sted langs en mur der det var skrevet: ”Jehova es mi luz y mi salvation”.( Herren er mitt lys og min frelse) Vi hadde en liten andakt og sang noen sanger. Det var mange som kjempet mot tårene da barna stemte i ”Vi er en lykkelig familie” (guds familie) En sterk opplevelse.Etterpå delte vi uttepper, bananer, brød og litt godteri. Dette ble det jo også litt bråk av. Christina, ei dame som var med oss ordnet opp. Hun har selv bodd der før og kjente til miljøet. Hun gråt da hun fortalte hvordan det hadde vært. En del av de vi møtte hadde masse arr i ansiktet, etter barberblader. En vanlig avstraffelsesmetode. Christina hadde også det, for mannen hennes hadde gjort det mot henne.
Vi så også en katolsk parade. En helgen hadde bursdag. De hadde pyntet biler med fargerike tepper, frukt og sine rikdommer for at det skulle velsignes. Folk hadde på seg drakter og dansa.
Vi fikk oppleve Kristus-statuen i strålende vær og med knallblå himmel og solnedgangen bak snødekte fjell.
Spist kyllinghjerte.
Presidentvalg. Mange som ikke er fornøyd og mener hele valget er korrupt. Partiet MNR, med Goni i spissen vant. Folk har tatt pengene ut av banken.
DAG 12: Avreise til Peru. Coca-te som velkomstdrikk. Blitt en del coca-te, hjelper mot høydesyke, selv om jeg ikke har merket noe til dette. Vel framme i Cuzco, var vi rundt og tittet på en kirke, en katedral og noen inka-ruiner. Kosa med en alpakka. Tror den prøvde å kysse meg;)Enda flere katolske parader.
DAG 13: Opp tidlig. Toget til Machu Picchu gikk kl.06. Toget måtte kjøre sikksakk oppover fordi det var så bratt. 3 ½ time med tog mellom Andesfjellene og 30min med buss. Panfløytemusikk. Flott tur! Machu Picchu kan ikke beskrives med ord, bilder eller film. Dette må bare oppleves. Følelsen av å stå på Machu Picchu er helt uvirkelig. De vakre Andesfjellene rundt, Amazonas (det er her i Peru Amazonas faktisk starter)Lama.Kondor.Inkaer.
DAG 14: Tusla rundt i Cuzco. Spiste alpakka/lama og shoppa litt. Mye turister og masete selgere. Angst!Buss tilbake til Bolivia. Nattbuss. Trangt. Varmt. Nytt visum. Mer angst.
DAG 15: Bussen stoppet i Copacabana, en liten by med Titicaca-sjøen. Ca 3810 moh.
Ankomst La Paz. Byen ligger på 3577-4000 moh. En eneste stor bakke kan du si.Altfor mange som er og har vært syke nå synes jeg. Bare meg igjen av ungdommen.
DAG 16: Shopping og sightseeing i La Paz. Fremkalte bilder! Kjøpte flere gaver. Konsert på kvelden med en som het Marco Vidal.
DAG 17: Møte i Ecclesia. Ca 1000 mennesker. Masse sang og dans! Nytt møte i ”Vida Nueva” (nytt liv) menigheten til Eva og Helge Adolfsen. Misjonærer som er sendt ut av Pinsemenigheten Salen i Halden. Kristoffer Hellberg og 16 andre ble døpt. Tungetale og mer til.
DAG 18: Denne dagen skulle vi på utflukt, og turen skulle gå til Coroico. For à komme dit, måtte vi kjøre den beryktede "dødsveien", verdens farligste vei. Den går ned til Yungas områdene (jungel) Først kjørte vi opp ti ca. 4700moh, for så ned til 1000 og opp til 1600 igjen. I løpet av 65 km, faller veien 3458m. Det er et gjennomsnitt på 54m pr. km..Naturen og landskapet er helt fantastisk. Man reiser fra La Paz og arktisk klima og ned til jungelen med sitt subtropiske klima. Det er virkelig en spennende vei à kjøre. Men jeg kan godt forstå at dette er verdens farligste vei. Veien er lagt på små avsatser, eller hugget direkte inn i den loddrettefjellveggen. Kjøreretningen er venstre. Og bilene som kommer fullpakket nedenifra, skal kjøre innerst, slik at disse som er tyngst, ikke skal stå ytterst på fjellhyllene, som er møteplasser. Det er som regel ikke plass til mer enn èn bil i bredden. Og de som kjører nedover skal stoppe. Noen steder kjører man gjennom fosser og det merker man ved at det plutselig regner kraftig. Morsomt!Det er helt utrolig at veien ikke renner bort. Den er kjent for sine mange ras da.. Dessuten passerer man ofte steder der det er satt opp kors og blomster, som vitner om de mange dødsulykkene på denne strekningen..
Bolivianerne er pålagt à bygge en ny vei, ettersom denne er så farlig, men den skal ikke stå ferdig fòr i slutten av 2003. Og alt her i Bolivia har sin egen tid.. ”Hora Boliviana”Det skjedde flere ganger på turen at jeg tittet bak meg og tenkte; Oi, har vi kjørt her? eller: Går det virkelig an à kjøre her?Vi var 26stk med på turen. Og vi kjørte 3stk biler, type jeep. I min bil satt: sjàfòren, Roy Arne, Jon, Emilie, Kristoffer, Tony, Heidi, Are, Kristian og meg. Dette var da ungdomsbilen, og vi kjørte en Toyota LandCruiser.
Jeg satt på den siden som vendte ut mot stupene. På det aller meste, 800m rett ned.. Det er helt vanvittig à sitte der og se.. på et sted ser man veikanten som slutter og det neste man ser er jungelen flere hundremeter nede.. De fleste steder, men absolutt ikke overalt, er det slik at man kan se skråningen nedover.. Men de skråningene er så bratte, at jeg hadde aldri turt à klatre ned der, selv med klatreutstyr.Og det finnes ikke noen form for autovern på disse veiene. Ingenting som holder igjen om du skulle være uheldig.. På disse stedene, forsvinner virkelig veien ut i intet, og det er ofte vanskelig à se noe, pga støvskyer som tåkelegger veien, dersom noen har kjørt foran deg.. Og at veien er svingete fikk vi virkelig merke flere ganger, for plutselig ut av en støvsky, kom en stor lastebil.. front mot front. Heldigvis går det ikke så fort, og han rakk à svinge unna. Men vi skvatt godt alle sammen, selv om jeg aldri var skikkelig redd på turen. Og det er en selvskreven lov at man tuter før man kjører inn i en sving, for à varsle motgående trafikk, og det har nok reddet mange liv. Et sted står det til og med en mann og dirigerer. Pga svingene!
Vi opplevde flere ganger à bli kjørt forbi på helt sinnssyke steder. Vi dro fra La Paz, der jeg trivdes best i strømpebukser, ullsokker, skjerf, masse gensere og votter, og ned i tropevarmen i Coroico, der jeg nøt solen i bikini foran svømmebassenget på et hotell der vi spiste middag.
At veien vi kjørte kalles dødsveien, fikk vi virkelig erfare. Det var mange som var skeptiske til à bli med, ettersom det for et par dager siden skjedde en dødsulykke på denne strekningen. Og mange nekta à bli med dersom vi skulle kjøre buss. Det har seg nemmelig slik at rumpa på bussen henger utafor stupet i hver sving..Og noen i gruppa hadde sett på nyhetene fra den dødsulykka som hadde skjedd med buss.Den bussen hadde vært på vei nedover, og har da plikt til à stoppe på de små fjellhyllene dersom den skulle møte noen. Den møtte en lastebil, og måtte rygge tilbake på nærmeste hylle. (det skjer ofte) Bussen rygga, slik at lastebilen kunne passere, og den kom for langt ut på kanten, og datt utafor. Det var 22tk som døde. 15 overlevde. Vi stoppa da vi kom til ulykkesstedet. Det var helt vanvittig à se. Skogen var ribba 325m nedover en helt vanvittig bratt skråning. Bussen lå der nede ennå. Det var så langt og bratt at vi ikke så den. Vi fikk vite at de hadde klart à få opp menneskene. Jeg fatter ikke hvordan de hadde klart det, og jeg fatter ikke at noen i det hele tatt hadde overlevd. Nedover skråningen lå det strødd masse klær,og andre eiendeler.. Spesiell følelse à se. Dessuten fikk vi vite at noen hadde rana bussen rett etter ulykka.
Vi kjørte videre, og tenkte vel ikke mye mer på det, enn at det var tragisk.. Vi visste jo allerede at det var en farlig vei..
På vei tilbake kunne vi se på lang avstand at de var i ferd med à heise vraket opp.. Og vi så en vanvittig lang stripe som var ribbet for vekster langt nedover i jungelen, som vitnet om denne tragiske hendelsen. Da vi nådde helt fram til stedet, hadde de rukket à få vraket opp til veikanten. Det var virkelig ikke mye igjen av den bussen.. det så ut som en plate med seter på..
Vi stoppet og fikk vite at de nettopp hadde funnet 2 døde til. Det var en spesiell og trykket stemning blant alle som var tilstede. Se stedet, vraket og vite at her hadde 22 mennesker mista livet. 2 ble nettopp funnet, flere dager etterpå..Vi kjørte videre oppover bak den bilen som fraktet de døde. Ikke tro at dette blir gjort på samme måte som i Norge! På taket lå en kiste, og ved siden av kista lå et lik tulla inn.. Jeg tipper det var en ung mann sånn i 20àra.. Kroppsdeler som stakk ut, og kroppsformen var ganske lett gjenkjennelig...Dette gjorde et sterkt inntrykk på oss alle, og vi satt nok der alle sammen med tankene i ganske like baner.Når vi endelig kunne kjøre forbi bilen, begynte de unge mennene som kjørte, og slenge slengkyss etter oss mens de lo og så ut til à kose seg. Akkurat der og da var det veldig irriterende og jeg opplevde det som veldig respektløst!Det hele var egentlig en helt forferdelig opplevelse, og selv om det gjorde litt for lite inntrykk på meg, tross alt, kommer jeg aldri til à glemme dette.
DAG 19: I dag var vi på ny utflukt. Vi skulle kjøre de samme bilene opp tilverdens høyest beliggende slalåmbakke. 5200moh. Vi hadde hørt rykter om at det var kommet så mye snø at det var vanskelig à komme opp, men vi ville prøve. Bilene vi kjørte var 4wd, men det fantes ikke mønster i dekka på noen av de og veien var like smal som i dagen før, men det som gjorde det hakket verre, var at det var snø, og glatt. Vi kjørte og kjørte. Plutselig merka vi at vi ikke kom lenger, og bilen begynte à skli. Den sklei mot stupet. Det var riktignok ikke like langt ned som veien i går, men om du detter 50 eller 800m har vel egentlig svært lite à si.. Plutselig stod bilen nesten 45 grader lent mot stupet. Da var det ingen i bilen som turte mer. Alle var nok litt redde, noen mer enn andre, og det var en som nesten fikk panikk. Vi sa til Heidi at ho skulle si at vi ville ut. Og ho spurte: skal vi gå ut? Sjåføren svarte: nei, vi trenger tyngden. Og stemningen var ganske stressa. Jon Hellberg sa bare: vi skal ut. Vi gikk ut.
Det er ikke mye moro at bilen sklir, og står lent så langt utover stupet.. Til slutt kom en annen fyr og kjørte bilen lenger oppover. Vi gikk et stykke før vi på nytt satt oss inn. Denne gangen hang gutta bak på bilen, og vi som satt inni, satt på dekka, slik at tyngden ble litt bedre fordelt.Det endte med at vi måtte snu på ca. 5000moh. Og jeg er glad vi ikke kom lenger. Vi aka og spiste sjokoladekake!!Og det var ganske skummelt à kjøre ned igjen også. Alle var enige om at denne veien var mange ganger så skummel som dødsveien. Anne Grete, sa ho heller ville kjørt der 100 ganger. Etterpå var vi ved Titicaca-sjøen. Jeg bada. Det var kaldt, men heldigvis deilig på land. Noen sa det var 9 grader i vannet. Tviler ikke. Vi spiste ørret som var nytrukken fra Titicaca-sjøen.Det var kjempegodt! Og jeg liker ikke engang fisk!Også var vi på type Ra2 museum, som en som hjalp Thor Heyerdahl og bygge Ra2 hadde laget. Deretter var vi på Daghjemmet til en menighet i La Paz, daghjemmet lå på El Alto, en høyslette over La Paz. 4000moh. Den er nesten helt slett, og vanvittigdiger.
DAG 20: I dag startet vi dagen på skolen til ”Vida nueva”. Det tok lang tid før jeg kom meg ut derfra igjen. Av alle ting så måtte jeg skrive autografer (ikke bare jeg!) Kjendis for noen minutter.. Jeg er glad jeg ikke er det til vanlig! Etterpå var vi på et nytt daghjem. I dag var det også duket for siste shoppingrunde og gjøre det man ikke ennå har fått gjort. Trist å måtte dra fra Bolivia etter 3 fantastiske uker!
DAG 21: Turen hjem ble selvfølgelig ikke det samme som turen bort. De fleste var slitne og var kanskje klare for å komme seg hjem. Det var også flott å komme hjem til sin egen seng, men dette var en tur jeg helt klart ikke ville vært foruten! En fantastisk flott tur med masse flotte folk!

USA, JANUAR 2003

2006-04-09T20:26:00.000+02:00

Historien om da jeg dro til Amerika.9-24. Januar 2003
Jeg vet egentlig ikke når det starte, men det kan ikke være så lenge siden. Kanskje halvannen måned? Tankene om å dra å besøke Elisabeth begynte nok egentlig lenge før hun dro, men jeg slo egentlig fra meg alle realistiske planer den dagen jeg skulle til Halden for å si hadet til henne. Plutselig oppdaget jeg at jeg sto på Nordstrand med en uberegnet utgift. En vraka bil.
Likevel følte jeg at dette var noe jeg burde ta meg råd til, og da morfar ga meg penger til jul, var all tvil borte.
Søknader, billetter og planlegging gikk meg egentlig ganske ubemerket hen. Plutselig satt jeg på bussen som rullet ut av Oslo, Tigerstaden. En by med mye mer sjarm enn de fleste tror, og som jeg har blitt veldig glad i. ”Jesus, friend forever” toner ut av Discman’en Håvard har lånt meg for anledningen og jeg har nettopp sagt hadet til han og Unni, slått av mobilen og nyter tanken på at nå vet INGEN egentlig helt hvor jeg er. Ingen får tak i meg! Utilgjengelig!
Da jeg endelig kom fram til Göteborg, etter en stille og rolig busstur med Odd Børretzen og Håvards discman, begynte jakten på Hotell Scandic. Kunne se det med en gang, men måtte gjennom jernbanestasjonen og en byggeplass. Jeg strevde meg gjennom snø med masse bagasje og fant ut at det fantes ikke mindre enn 4 stk Hotell Scandic i sentrum! Hvilket var mitt? Jeg hadde selvfølgelig funnet feil, og fikk en veibeskrivelse til det som skulle være riktig.Hotell Scandic Europe Göteborg, rom 832. Selvfølgelig noe feil med reservasjonen, med det ordnet seg dagen etter. Sulten. Må ut og finne mat. Stengt. Tv. Lang dusj og bysselalle kl.0230. PipPip- opp og hopp kl.0630.
Frokost. Nam.Flybuss. Landvetter. Boarding. Lesing. Soving. Amsterdam. Shiphol Airport. Arrival. Departure. Stor flyplass. Jeg er takknemmelig for den mannen som fant opp skiltet! (mest sannsynlig en mann.. bare å innse det)Boardinga starta 1 ½ time før avgang. Forstod ganske kjapt hvorfor. Stort fly. Mange mennesker. 11. September. Alle skal intervjues før ombordstigning. Han som satt ved siden av meg på flyet fra Gøteborg, måtte skaffe seg nytt pass før han gikk om bord, fordi de fant en rift i det..Intervju.
Hvor ankommer du fra? GøteborgHvor kjøpte du billetten? InternettHvem ordnet turen? JegHvilket reisebyrå? Hmm..? jeg?Hvor mye kostet billetten? 4893 sekHvordan betalte du? CashNår visste du at du skulle til USA? 10. desemberNår kjøpte du billetten? 10. DesemberNår du sjekket inn noe bagasje? Ja, i koffertHar du med noe for noen? NeiHvem eier bagasjen din? JegNår pakket du bagasjen din? I gårHvor og når åpnet du den sist? I går, GøteborgHvor i Gøteborg? Hotell Scandic EuropeVar du alene? JaHar du pakket den selv? JaHvor har bagasjen din vært siden? Med megHele tiden? JaHar du med deg noen elektroniske gjenstander? JaHva? Mobil, fotografiapparat, discmanEr alt ditt? Nei, ikke discmanHvem eier den? Håvard StrandVenn av deg? JaHvor lenge har du kjent han? 6mndHvordan kjenner du han? SkolenTilbød han deg og låne den, eller spurte du? Jeg spurteStoler du på han? JaVisste han at du skulle reise med et amerikansk flyselskap? JaNår brukte du den sist? I går, på bussenReiser du alene? JaHvorfor tok du buss? Jeg skulle til Sverige/GøteborgKan jeg få se bussbilletten? Ja..Hvorfor reiser du fra Sverige? Billigere
*Konfrontasjon med annen mann*
-Follow me please. (pipemaskin) Ok, thank you for you cooperation. Bye.
Havnet sammen med en afroamerikansk familie fra Utah på flyet. Lille Michael skravlet hele turen over Atlanteren.
Lang kø hos U.S Immigration. Stod sammen med en svenske som faktisk flytta til USA og en rav dritings norsk businessmann. Han likte ikke å reise, så han måtte drikke seg full på turen for å takle det.
Flere spørsmål.Hvorfor til USA? Besøke hvem? Amerikansk? Norsk? Hvor? Adresse? Hvor kom du fra? Hvor lenge skal du være? Hva gjør venninna di? Hva gjør du? Hvordan kjenner du henne? Osv.
Jeg fikk komme inn i landet.Boston.Flere spørsmål.Har du frisk frukt med deg? Kjøtt?
Minneapolis/St.Paul Airport. Tok litt tid før jeg fant Elisabeth, for vi stod på forskjellige steder. Typisk.Alicia og Amanda med plakat: ”Anja, welcome to the USA”.
Shopping på Old Navy. Dairy Queen. Konsert med Mandy, Danielle, Joe, Eric og Ryan. Sliten.
Mandy og jeg lagde dreads på Elisabeth. 9timer. Så istid og spiste pizza.
Elisabeth på jobb. Maple Grove. Shopping på kristen bokhandel. Besøk hos Esther.
Korøvelse. Gudstjeneste. Arkivering av nordiske bøker. Kino.
Ragstock! Shopping! Kino. Lest bok.
DownTown. Sculpture Garden. Hard Rock Café. Kino.
WalMart. Hos Esther. Så film.
Tur på East Medicine Lake. Kaldt. Lagde fleeceteppe til Alicia. (Golden Birthday. 19 år den 19..)
Tony and Tinas wedding! Moro!Type skuespill der alle innvolverte var skuespillere bortsett fra oss publikum som også var gjester. Fikk mat og drikke, akkurat som et ekte bryllup. Først var det vielse i en kirke. Full pakke med blomster og lys osv. Typisk bryllup der alt som kan gå galt går galt. Blomstene levert for sent, tyggegummi all over the face (bruden) femi mann som filmer og avbryter vielsen konstant pga feil vinkel osv, slaskete lubben fotograf med sleik som tar bilde kanskje helst når han burde latt være? Brudens ekskjæreste, brudgommens mor som stripper på bardisken, faren bråka med brudens ekskjæreste, brudens mor som konstant prata, sang opera og annonserte av sønnen var singel. Presten spydde og sovna, og nonna ble mer og mer løssluppen når det kom til både alkohol og mannfolk. Hun måtte bæres ut.Dette ble for mye for AFLBS-folka, som tydeligvis ikke takla dette og mange dro. En del reaksjoner på at Elisabeth og jeg dansa fugledansen også.
Mall of America. Usa’s største kjøpesenter. Shopping. Strikka lue til Elisabeth. Lovsangsmøte på Vesper’s.
Lagde bamser. 6 jenter. Elise Gilje, hun andre norske kommet. Hyggelig.
Skolestart. Overraskelsesfest for Alicia’s Golden Birthday.
Kino igjen. Peter og Elise ble kjærester!
Pakke. Hjem. 80kg bagasje.En flott tur!

MISSION EXPEDITION, LATVIA 2000

2006-04-09T20:23:00.000+02:00

Teamet mitt og jeg dro alle fra Halden til Stange ved Hamar 23 juni, Sankthansaften for å tilbringe en helg på Grimerud Gård. En helg som skulle ruste oss til en to ukers reise! Denne helgen bestod i tillegg til sankthansfeiring av undervisning, seminarer, teamsamlinger, møter og fotballkamper såklart! Det skal nevnes at det var EM-kamper det var snakk om.
Dette teamet fra Halden bestod av: Kjetil Stenvik, Elin Stenvik, Per Øyvind Fange, Ingrid Fange, Victor Lager, Elisabeth Larsen, Sidsel-Marie Gjerlaug, Merete Kjærnes og altså meg, Anja Thoreløkken.
Turen startet kanskje ikke så bra fra Halden som vi hadde håpet. Noen kom jo såklart litt sent, men vi rakk heldigvis toget. Videre klarte Victor å klemme fingeren i en bildør (”Gidder du åpne bildøra eller?!”) og ryggen til Elisabeth var ikke helt i toppform, så foreløpig hadde ikke turen vært helt slik vi hadde sett for oss, og jeg følte turen hang litt i en tynn tråd for både Elisabeth og Victor en liten stund. Men heldigvis ordnet også det seg!
På Grimerud fikk vi for første gang møte teamet fra Hamar og teamet fra Kristiansand som også skulle til de Baltiske statene denne sommeren. Kjetil var vel egentlig den eneste som menget seg med de andre, men det er da heller ikke annet å forvente av en innbarka gjeng fra Gimle Misjonshus i Halden. Det er bare sånn vi er. Vi fikk i alle fall oppleve hvor lite frimodige og hvor stive vi var i forhold til andre kristne på vår alder. I allefall følte jeg litt på dette.
I en hinderløype skulle Halden-teamet testes og bli enda bedre kjent! Detta var virkelig en opplevelse. Her var det duket for samarbeid, optimisme og glede! Mange morsomme og utfordrende poster som alle skulle gi oss en betydning av hva som var viktig på turen vi skulle legge ut på.Vi lærte oss også et dramastykke som het: ”The Champion”. Dette bestod av: Kjetil som Jesus, Per som djevelen og Victor som Gud. I rollene som demoner var Ingrid, Elin og Sidsel, mens englene ble spilt av Elisabeth, Merete og meg.
Etter mye god undervisning og gode møter som virkelig gjorde inntrykk på oss på Grimerud, gikk ferden mot Latvia! Vi kjørte buss fra Hamar til Stockholm og skulle ta ferje over til Tallin. (Estland) Når vi nærmet oss Karlstad og de regnet som verst røk vindusviskeren vår! Vi hadde skikkelig problemer med å komme oss videre, men klarte å kjøre et lite stykke til. Da det ikke gikk lenger stoppet vi, og det viste seg at vi befant oss ved et verksted! Men problemet var at den delen som var ødelagt, var veldig vanskelig å få tak i, og vi belaget oss på en ganske lang stund med venting. Det viste seg at verkstedet hadde akkurat en sånn del vi trengte, og de ordnet alt for oss gratis, og vi kunne kjøre videre og rakk ferja til Estland!
Ferja het ”Regina Baltica” og var søsterskipet til ”Estonia”. Båten var LUGN og vi kom oss helberget til Tallinn. Et svensk dansband underholdt og spesielt populær var kanskje sangen ”Fly on the wings of love” fra GP-vinner Olsen Brothers. Eller hva Per!?
Soloppgang på dekk og herlig frokost. Tollen og grensepasseringen gikk uten problemer for de fleste av oss. Den eneste som hadde litt problemer var Camilla, en av våre teamledere på turen. Hun hadde et håndskrevet pass, og der var det litt problemer med et tall de ikke forsto. Men også det ordnet seg!
Fra Tallin gikk ferden mot Latvia og Riga. De baltiske statene er flate land! Har også sett stork for første gang! Ellers var ikke naturen noe spesielt annerledes enn hjemme. Uttrykket ”russisk” kom tidlig inn i vårt vokabular som noe litt shabby og evt. nedslitt. Noen var skuffet over at Estland ikke var så ”russisk” som noen hadde håpet på, på tross av at akkurat det forandret seg etter hvert.
Bussjåføren vår het Preben og var en særdeles ålreit fyr. Han hadde en regel. Det var at man skulle ha det gøy så lenge det ikke gikk på bekostning av andre eller sikkerheten.
På grensa mellom Estland og Latvia opplevde Kjetil noe han sent kommer til å glemme tenker jeg. Nemmelig en virkelig trang til å gå på do! Han lå nesten på bakken og skrek, og det endte med at han fikk komme inn i Latvia å gå på do, mens vi andre satt i bussen og ventet på å passere grensa.
Riga var en overraskende pen by. Vi besøkte en restaurant jeg aldri kommer til å glemme. Lido. Fantastisk mat, og det flotteste toalettet jeg noen gang har sett. Så langt var det lite russisk å se i Øst-Europa. Vi lærte fort at i Latvia hadde de litt andre regler enn hjemme i Norge. I tillegg til at de var veldig sære på hvor man røykte, var det heller ikke lov til å trå på gresset inne i byene. Dessuten går mange av bussene i Riga på strøm, og det er helt klart at Lada er den mest populære bilen. Vi opplevde også å finne RIMI i Riga. Litt ekstra morsomt siden dette er en norsk matvarekjede, men dessverre ble denne butikken sprengt ikke lenge etterpå.
Gamlebyen i Riga var spesielt flott, og masse spennende å se! I tillegg til kirker, bygninger og slike obligatoriske ting, festet vi oss ved en gjeng med barn som hadde et ”breakdance-show” på gata.
Videre gikk ferden vår til Waldemarpils og Ungdom i Oppdrag sin base der. Her fikk vi oppleve de typiske doene der man ikke kan kaste papiret i do, men de må i en bøtte ved siden av. Kaldt vann i springen og kanskje ikke et all verdens hygienisk kjøkken. Men vi hadde det utrolig bra også her.
JALL var også et ord som stadig dukket opp i vårt språk, av mange grunner, men kanskje aller mest fordi vi opplevde at standarden var litt annerledes enn vi er vant med hjemmefra. Vi er nok litt bortskjemte.
Alle var hysterisk overpositive, noe som var vel og bra. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle prøve å ha en positiv holdning til det meste, noe jeg ikke har større problemer med. Men når man ikke kan utrykke litt frustrasjon en gang i blant blir dette frustrerende.
HUMBUG var også et ord jeg opplevde å bruke ofte på denne turen. Noe som ikke påvirket holdningen i det hele tatt, men heller beskrev realiteten. Latvia er ikke Norge.
Etter et par dager tok vi farvel med UiO-basen og Hamar-teamet i Waldemarpils og satte kursen sørover, mot et barnehjem vi skulle besøke. Dette var et barnehjem for mentalt syke barn, og vi underholdt med sanger på latvisk, dukketeater og et par av gutta hadde et klovneshow. Ungene lo og koste seg! De var veldig glad i å bli tatt bilde av, så det var bare å dra fram kameraet det. For ei som elsker å ta bilder var kanskje ikke akkurat det så vanskelig!
Etterpå gikk vi rundt på rommene og hilste på alle. Helge, den ene lederen, fikk seg virkelig en beundrer! Hun fikk tak i jakka hans og gikk bare rundt og kyssa på den!Jeg forelska meg helt i en liten gutt som het Madas, og jeg ble sittende inne hos han lenge, og da jeg prøvde å gå prøvde han å holde meg igjen, og begynte å klynke. Hadde ikke lyst til å dra med en gang da. Denne lille gutten har virkelig brent seg fast i minnet mitt, og jeg skulle ønske jeg visste hvordan det gikk med han nå, 5år senere!
På vei til Dunalka, der vi skulle bo på en skole og arrangere en leir, stoppet vi for å se på Europas bredeste fossefall! Det var kanskje max 1m høyt, men bredt var det ja.
Vi besøkte også noen grotter som i følge guiden var ca 170 år gamle. Det som var så spesielt med disse grottene var at de var laget av hvit sand! Det var fantastisk flott, og vi gikk ned der med stearinslys i hendene. Rundt omkring inne i grottene var det masse blomster rundt omkring, og vi kom til forskjellige ”rom” som hadde navn som: ”kjærlighetshulen”, ”håpets hule” og ”troens hule”. Visstnok kom det prester og slikt ned hit hele tiden for å samle energi… fordi under oss i bakken var det visstnok et kryssingspunkt for to elver. Jeg følte at hele opplegget var litt for ”new age” for meg, men det var utrolig flott der, og en morsom opplevelse! Dessuten gikk jo vi og sang lovsanger og ba i de forskjellige ”rommene”, noe som gjorde dette mye mer personlig for meg, og ble en bare positiv opplevelse.
Da vi skulle ut, skulle vi prøve å finne veien selv. En utrolig morsom opplevelse også det, med tanke på at hele greia var en utrolig stor labyrint. Etter hvert fant vi veien ut, og da var det deilig og varmt å komme ut, med tanke på at inne i grottene var det bare 8 grader.
Vel fremme på skolen vi skulle bo i Dunalka, er det klar for matservering og vårt første møte med den latviske teen. Ingen tvil om at vi ble servert mye annerledes mat, men med vår superoptimisme for turen, var det ikke mange klager, men heller en god latter. På tross av at noen faktisk ble litt dårlig av maten, og andre faktisk ikke etter en uke har fått med seg at man IKKE skal kaste papiret i do, etter man har gjort sitt fornødende.
Leiren vi skulle arrangere fikk en knallstart, med dramastykke og masse sang. Det viste seg tidlig at de likte å synge! Hvem skulle vel noen gang trodd at jeg var med som forsanger!?Helgen var preget av masse sang, drama, leker og masse moro. Ungdommen så ut til å kose seg og fikk også utfordre seg selv med å lære mye av det vi hadde planlagt for helga som for eksempel dramastykker osv.
Etter leiren var det duket for en tur til LASMA! Her koste vi oss med masse god mat (!) mye moro med å snurre på huska, og latvisk badstue! En fantastisk opplevelse å få dusje igjen! Dusjen på skolen vi har bodd, var ikke helt som vi er vant med for det måtte fyres opp i en ovn under vannbeholderen for å få varmt vann. Dette krever en del planlegging når det kommer til å ta en dusj, noe vi ikke hadde mye tid til i løpet av en veldig aktiv og utfordrende helg!
Et ekstra høydepunkt var EM-finalen mellom Frankrike og Italia (2-1) selv om alle unntatt Jostein og Per sovna.
Neste dag var det vår tur til å kose oss igjen! Felles-shaving av legger i dusjen før vi satte kursen mot Liepaja, som er en av de største byene i Latvia og på størrelse med Halden! Her gikk vi rundt i byen og tittet og handlet litt på et marked før vi badet på stranda og spilte minigolf, noe jeg tviler på at i allefall Kjetil noen gang kommer til å glemme. Med tanke på at resultatet var en stor kul i hodet etter Camillas minigolfkølle.
Etter 6 dager i Dunalka gikk turen tilbake til UiOs base i Waldemarpils der Hamar-temaet har holdt fortet mens vi var borte. På kvelden arrangerte vi en stort kveldsmøte og avslutningsfest.
Det var trist å ta farvel med Latvia og sette kursen mot Litauen og båten som skulle ta oss tilbake til Sverige, noe som ikke var bare lett. Da vi kom til grensa mellom Latvia og Litauen viste det seg at det var streik, men vi fikk heldigvis etter en stund lov å fortsette. Allerede her var vi for sent ute til ferjen vi skulle ta, i tillegg til at vi manglet to pass! (som heldigvis kom til rette igjen!) Det viste seg at vi faktisk kom akkurat for seint til ferje, men at det faktisk ordnet seg på mirakuløst vis, til tross for at faktisk ikke alle hadde ferjebillett!
Vel hjemme i Norge kunne jeg se tilbake på en fantastisk tur, som jeg aldri kommer til å glemme. Vi fikk helt tydelig erfare at Gud virkelig var med oss, med tanke på alt som faktisk kunne gått galt på denne turen. Jeg fikk bli ekstra godt kjent med mine venner fra Halden, meg selv og ikke minst Gud! Fikk også oppleve og lære hvordan det er å arrangere leirer og større møter. Vi fikk utfordringer i fleng og alle var egentlig klare for å ta de fleste av de! Vi fikk oppleve hvordan bønn fungerer i praksis, og lærte virkelig å bruke bønn i hverdagslivet. Vi traff mange mennesker i Latvia som var kristne, som virkelig er en minoritet i Latvia.
Vi fikk oppleve at lokalbefolkningen virkelig satte pris på jobben vi gjorde og mange ble kristne. Det er virkelig en spesiell følelse å få oppleve å være med på å føre andre mennesker til Gud. Gud var i fokus 100% i to uker, noe som var en fantastisk opplevelse. Vi var der for å gjøre en jobb for Gud, og fikk virkelig oppleve ringvirkninger og resultater av frøene vi sådde. Det er ingen tvil om at Gud løser alt!
”Overlat alt ditt verk til Herren, så skal dine planer lykkes” Ordspråkene 16:3

KLIMOVICHI, HVITERUSSLAND, OKTOBER 1997

2006-04-09T20:22:00.000+02:00

3 Oktober var avreisedagen for en tur som jeg aldri skulle glemme. Hele familien Thoreløkken skulle være med på en hjelpesending til Hviterussland, nærmere bestemt Klimovichi, en liten by som ligger helt på grensa mot Russland. Britt og Andrew Kristiansen fra Halden, har drevet med hjelpesendinger til denne byen i flere år, og hadde på denne turen invitert med seg en del andre til å bli med. Til sammen var vi en buss og to lastebiler som kjørte nedover. Turen gikk fra Halden og sørover i Sverige, til Karlskrona der vi tok ferje til Polen (Gdynia) hvor vi måtte tilbringe en natt, da lastebilene ikke kom med ferja. Videre kjørte vi via Warszawa og til den Hviterussiske grensen. Her opplever de fleste lastebilsjåførene på vei gjennom landet å faktisk bli stående i både tre og fire dager. Vi som kjørte hjelpesending hadde den fordelen at vi kunne kjøre forbi alle de andre som stod i kø, noe som førte til ganske stor fortvilelse blant utålmodige lastebilsjåfører. Derfor ble det et lite bekymringsmoment for alle da vi plutselig mistet lastebilene våre av syne. Frykten for at det hadde skjedd noe var ganske stor, i allefall for ei jente på 14 som opplevde at faren kjørte den ene av bilene. Senere viste det seg at noen av de andre lastebilsjåførene hadde prøvd å stoppe bilene våre med slegger, spett og økser, fordi de ikke trodde noe på at vi var en hjelpesending, men vanlige turister. Dette førte til at vi fikk en følgebil forbi den uendelig lange køen av biler som strekte seg over 3-4 mil. Det ble telt til nærmere 1000 biler som stod i kø, foruten de som allerede stod inne på tollområdet, og da ga vi opp hele tellinga. Vi fikk oppleve at det var atskillig lettere å komme kjapt gjennom tollen og over grensa dersom man var villig til å tilby litt Pepita-kjeks og lignende. På grensa mellom Polen og Hviterussland plukket vi også opp to mannfolk som fikk sitte på med oss til Minsk, hovedstaden i Hviterussland.
Det første inntrykket jeg fikk av at Hviterussland helt klart var annerledes var da jeg gikk ut av bussen, fordi vi hadde stoppet, og jeg lurte på hva som skjedde. Jeg snudde ganske fort da jeg oppdaget at foran meg sto det en mann med maskingevær. Heldigvis skulle han bare se på papirene våre, men det var ikke akkurat det synet jeg hadde forventet meg da jeg glad og lysting hoppet ut av bussen.
Etter 3 dager på reise og en fartsbot på 100 000 rubler, nådde vi endelig målet vårt, og familien Thoreløkken sjekket inn hos sin russiske vertsfamilie. De kunne jo selvfølgelig bare russisk, men heldigvis kunne sønnen Andrej (12år) litt engelsk, og det gjorde kommunikasjonen litt lettere. De hadde også en sønn, Jurij, på 15 som gikk på skole i en annen by (Mogilev) som vi aldri traff. Dessuten bestod familien av Raisa på 42 år som var lærer og jobbet på den ene skolen vi var og delte ut diverse utstyr og leker fra Norge. Oleg (41) er maskiningeniør.
Huset til vår familie var helt klart over gjennomsnittet! De hadde innlagt vann, TV og faktisk en PC, riktig nok av eldre modell. Dette var helt klart bedre enn det en gjennomsnitts hviterusser opplever. Dessuten hadde familien en privatsjåfør, en gæren fyr med Lada. Lærte ganske fort at trafikkreglene her ikke har samme tyngde som de hjemme i Norge. Det var ikke snakk om å stoppe selv om noen var på vei over et overgangsfelt. Man tittet ekstra godt til alle kanter før man krysset gaten.
Første morgenen i Klimovichi startet med at alle traff hverandre på ”den røde plass” utenfor rådhuset i sentrum. Videre gikk ferden til det lokale sykehuset, som for øvrig var malt i rosa og mintgrønt. De som husker fargene Märtha-Louise og Ari Behn hadde valgt til sitt bryllup, skjønner hva jeg snakker om. Her delte vi ut leker, klær og utstyr til kjøkkenet. Her møtte vi også ei lita jente som het Aleksandra og var ganske så nyfødt. Jeg syntes det var ganske rart å se barna som var tullet stramt inn akkurat som mumier. Dessuten var de enda rarere og holde! De var så stive liksom! Denne jenta var foreldreløs og vi ble fortalt at dersom vi ville ha henne, var det bare å ta henne med seg hjem! På barneavdelingen på dette sykehuset traff vi mange syke og foreldreløse barn. Det gjorde virkelig sterkt inntrykk på meg. Tankene svever lett nordover mot Norge og hvor godt vi faktisk har det der, og hvor takknemmelig jeg faktisk er for foreldrene mine!
Første måltidet på hviterussisk jord bestod av ku og potetstappe samt saft. Ingenting smakte likt som i Norge, men betyr ikke av den grunn at det var dårlig. Det måltidet jeg husker best var en rosa suppe vi fikk servert. Da satt 4stk Thoreløkken og tittet ganske forvirret på det de nettopp hadde fått servert og deretter på hverandre. Da Raisa var en liten tur ute av kjøkkenet, benyttet jeg sjansen til å smake på dette, etter oppfordring fra min far. Og jeg ble ganske overrasket da det viste seg at denne suppa faktisk smakte fortreffelig!
Vi reiste rundt på forskjellige skoler og barnehager osv og delte ut alt vi hadde samlet med oss fra Norge. Standarden var virkelig en helt annet, og det kan virkelig ikke sammenlignes. Det er akkurat som å komme til en helt annen verden, eller å reise tilbake i tid. Jeg kan se for meg at dette kunne vært fattig-Norge for omtrent 50 år siden, uten selv å ha opplevd dette. Folket her er også veldig annerledes enn andre steder jeg har vært. Aldri før har jeg opplevd så mye takknemmelighet. Så mye klemmer og våte kyss vi fikk! Lykken over å få 5 dollar og en kjekspakke, var overveldende og gjorde virkelig inntrykk på meg!
Den andre natten i Klimovichi opplevde vi at noen hadde gjort innbrudd i lastebilene og tatt med seg ting vi skulle dele ut. Det var tydeligvis noen som ikke likte likegodt at vi var der og prøvde å hjelpe et samfunn på beina.
Spenningen var stor da vi bestemte oss for at vi skulle ta en tur til Russland på en aldri så liten shoppingtur. Det var krystall som stod i fokus. Ettersom vi ikke på forhånd hadde søkt om visum til Russland, kjørte vi over grensa et sted det ikke var kontroller, og passeringa gikk fint begge veier. Folk handla krystall som gale!
Etter noen dager i Klimovichi ble vi nødt til å vende snuten hjemover igjen. Klimovichi vil jeg alltid huske som en koselig, men kald by. Kanskje mest med tanke på at det var sen høst og kaldt i været. Å være der føltes som en tidsreise tilbake i tid, og folket bar preg av at de ikke hadde de spesielt bra. Det var mange alkoholikere, fattige og mennesker preget av et hardt liv. Jeg kom i ”snakk” med en mann med trebein. Språket, eller mangel på felles språk, gjorde samtalen vanskelig, men jeg skjønte såpass at han mente på at alt ville bli bra bare han fikk seg en flaske med vodka.
I denne byen var det heller ikke vanskelig å forstå hvem som hadde sine forbindelser til mafiaen. Det var de som kjørte fine biler og gikk i fancy klær. Ganske ekkelt å få oppleve å faktisk se de, synes jeg. Alt er så distansert når man hører om de, men de finnes faktisk og jeg opplevde de som helt vanlige mennesker, helt til de ble kjent at de drev med litt andre ting enn oss andre.
Men den takknemmeligheten jeg opplevde i denne byen rørte ved mitt hjerte, og ga virkelig sitatet: ”Den største gleden man kan ha, er å gjør andre glad” en helt ny mening. Jeg kommer aldri til å glemme Klimovichi, denne byen har fått en spesiell plass i mitt hjerte.